Kategoriarkiv: røvermobilen

frøken fikser [del 2]

…Selvsagt kunne ikke alt gå på skinner etter å ha blitt frarøvet bilskilt og ordnet det praktiske som kommer i kjølvannet av slike hendelser.

På mandag ankom jeg, etter avtale, biltilsynet i byen jeg bor i. Jeg var svært optimistisk etter å ha gått til anskaffelse av to forskjellige skruestørrelser. -Det skiltet skulle på igjen uansett og samma hva.
Jeg trekker kølapp og det blir min tur uten sniking i køa eller menn bak skranken som snakker med kamerater. Jeg forteller hva mitt ærend er, mannen henter skiltet og jeg betaler for meg. Alt er såre vel helt til jeg, til min store forskrekkelse, oppdager at det ikke er et eneste hull til skruene i skiltet.

Røverdatter: Hæ?! Er det ikke skruehull i skiltet?
Mannen: Nei, de lager ikke hull i bilskilt.
Røverdatter: Jammen, hvordan skal jeg får skrudd det fast på bilen min da?
Mannen: Nei, det er vel noen på verkstedene rundt her som kan hjelpe deg?
Røverdatter: Ja…jeg hadde tenkt jeg kunne gjøre det selv jeg, men…

Tilbake i den skiltløse bilen lurte jeg litt på hvor det egentlig fantes bilverksteder i denne byen, men jeg fattet mot. Ute på veien kom jeg til og med på at det fantes et Mercedes-verksted borti gata. Jeg satte kursen og spekulerte i hvor dyrt dette skulle bli. Med min personlige økonomi i tankene, klekket jeg ut en plan…

Om jeg er aldri så mye for likestilling åpnet jeg samtalen med bilverkstedsmannen med følgende (alltid like effektive): «Hei, er det noen som kan hjelpe en kvinne i nød?» (Denne setningen må eskorteres av et søtt smil og tindrende øyne, men ikke så tilgjort at det mister troverdighet. Man er jo ikke helt hjelpesløs heller!) Mannen falt (som så mange andre før han) selvsagt for trikset, ble med damen ut, skrudde på plate som skiltet ble plassert i, nevnte at jeg jo kunne fått skruer hos dem og ba meg komme dit neste gang noe skulle inntreffe. Alt sammen helt gratis! Jeg takket naturligvis for hjelpen og dro av gårde med nytt skilt og en hel masse tilbakelagt trøbbel.

Advertisements

frøken fikser [del 1]

At det skulle være så mye styr forbundet med å bli frastjålet et bilskilt kunne jeg egentlig tenkt meg. Ja, jeg er intet mindre enn skikkelig irritert på den/de som gjorde det! Makan til idioter!

Etter en tur på politistasjonen for å anmelde forholdet, ble jeg bedt om å ta med papiret til biltilsynet. Pliktoppfyllende som jeg er, gjorde jeg det. Suste av gårde med bil uten skilt foran for å ordne opp i rotet. Fremme på biltilsynet kunne jeg fort konstantere at de hadde flyttet. Jeg har tross alt ikke satt mine bein der siden jeg tok førerkort i forrige århundre, så hvem følger vel med på hvor biltilsynet flytter til en hver tid?

Det hang en lapp på døra med to alternativer. Jeg kunne dra til veitrafikkstasjonen som hadde flyttet til en naboby ca. tre mil unna, eller jeg kunne oppsøke kontoret i samme by hvor jeg befant meg. Valget falt på siste alternativ. Røvermobilen og jeg dro tilbake samme retning som vi kom, og fant omsider parkeringsplass og riktig kontor. Jeg trakk kølapp og bestemte meg fort for å ikke la meg irritere over det faktum at dette var et sted hvor folk uten kølapp tydeligvis bare kunne gå frem til skranken og få hjelp innimellom de med kølapp.

Etter en liten stund plinget det, og det var min tur. Jeg steg frem til skranken med mitt kølappnummer der en mannlig kundebehandler satt. -Og snakket med kameraten som stod på andre siden av skranken… Jeg ble stående rett foran han mens han satt med hodet vendt mot venstre der kameraten stod. De lo og skravlet i noe som virket som en evighet, før mannen bak skranken strakk ut en hånd for å ta i mot papiret som han skimtet i sidesynet (han hadde fortsatt ikke sett i min retning). Jeg trakk papiret til meg fordi jeg gjerne ville ha kontakt.

Etter ytterligere sekunder, kunne mannen la seg forstyrre av at en kunde var tilstede.
Røverdatter (mens jeg gir han anmeldelsen): Ja, du, jeg har blitt frastjålet et bilskilt og…
Mannen (avbryter etter et kjapt blikk på papiret): Ja, detta kan ikke jeg hjelpe deg med. Da må du til nabobyen.
Røverdatter: Øh…mener du at jeg må kjøre helt til nabobyen for å levere et ark? Kan jeg ikke sende det i posten?
Mannen: Jo, jeg kan sende det for deg, så får de det i morgen. (Fortsetter å snakke med kameraten og legger papiret i en konvolutt.)
Røverdatter (avbryter samtalen med kameraten): Ja, men hva skal jeg gjøre i mellomtida da? Kan jeg bare kjøre rundt med ett skilt?
Mannen: Nei, da må du ha en kopi av anmeldelsen sånn at du kan vise hvis du blir stoppa. (Tar en kopi av papiret) Og så må du til nabobyen for å hente skiltet når det er ferdig.
Røverdatter: Tror du det er mulig å få det skiltet sendt til den byen jeg bor i? (På dette tidspunktet var jeg overbevist om at alle bilskilt blir produsert et sted i landet og sendt videre til byer med veitrafikkstasjoner)
Mannen: Nja…Det tviler jeg på, men da må du nok ringe nabobyen og høre med dem.
Røverdatter: Ja, greit. Det skal jeg gjøre.

Dagen derpå ringer jeg statens vegvesen. Det er et 815-nummer som leder meg til et sentralbord. Jeg får snakke med nabobyen for å bli fortalt at jeg må ringe byen jeg bor i dersom jeg vil har skiltet dit. Jeg spør om damen i nabobyen kan være vennlig å sette meg over eller gi meg et direktenummer til byen jeg bor i, men jeg må altså legge på for å ringe samme nummer en gang til og be om å få snakke med byen jeg bor i. Jeg kan ikke annet enn å gjøre som jeg blir bedt om, og alt ordner seg med bestilling osv.

I mellomtiden handler jeg skruer til å skru fast skiltet og tenker at nå kommer resten til å gå på skinner…
(Fortsettelse følger)

frøken detektiv

Jeg har blitt utsatt for en kriminell handling! Det ene bilskiltet mitt har blitt stjålet. Og det har blitt stjålet i natt ute på gårdsplassen her. «Hvordan vet du det?» tenker nok du nå. Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg er nemlig ikke tapt bak en stein når det gjelder etterforskningsarbeid.

Først brukte jeg resonneringsmetoden. Den førte frem til tre alternative teorier for når og hvor tyveriet kunne ha skjedd. Etter å ha klødd meg i hodet, noe som detektiver gjerne gjør, fikk jeg en idé. Jeg visste nemlig ganske presist hvor bilen stod parkert i natt, og fant frem forstørrelsesglasset (ok, jeg hadde ikke forstørrelsesglass. Jeg bruker jo ikke briller en gang, så jeg brukte falkeblikket). Og hva fant jeg? Ha ha! Jeg fant skruene som skiltet var festet med, og kunne dermed fastslå tid og sted med relativt stor nøyaktighet.

Jeg har selvsagt ringt bortimot samtlige familiemedlemmer og en del venner for å fortelle hva som har skjedd. -Oppskaket som jeg var. Ja, og politiet da. Så i morgen bærer det av sted til nærmeste politikammer for å anmelde forholdet. Deretter blir det biltilsynet for å ordne det praktiske.

Nå det gjelder nattesøvnen til små piker som er alene på hytta, så skal vi ikke se bort i fra at «reseptbelagt» er et stikkord her…

oppdatering om dråget

Jeg har begynt å omtale dråget og meg som «vi». Foreløpig velger jeg å ta det som et godt tegn, da jeg tror det er positivt at vi jobber med hverandre i stedet for mot hverandre.

Så hva har skjedd siden sist? Vi har vært på EU-kontroll. Som en tålmodig mor (evt. underkuet kone) satt jeg og ventet. Dråget bestod med glans. Intet å utsette. Ikke en gang den lille sprekken i frontruta fikk anmerkning. -Og jeg spurte til og med da NAF-mannen sa at alt hadde gått bra.

I dag har vi vært og fått ny vindusvisker og støvsuget bagasjerommet som har blitt brukt til transport av ved. Vi har til og med fått påspandert en kanne med spylevæske! Etter kjøreturen var dråget såpass varm at jeg tok meg bryet med å pirke bort is, sånn at han (det er definitivt en han, siden vi kommuniserer så dårlig) ser ren og pen ut. Jeg er helt sikker på at det er en form for bonding, eller grooming om du vil, som han setter pris på. Nesten som aper som avluser hverandre, bortsett fra at det ikke kan sies å gå begge veier.

PS: Til ære for Anett, som påstod at hun gledet seg til oppdateringer om dråget, har jeg opprettet en egen kategori som heter «røvermobilen». Da blir det enklere å finne frem etter hvert som det helt sikkert blir flere poster om dråget og meg.