Kategoriarkiv: røveralvor

crash & burn

Det er ikke lett å starte et «nytt og bedre liv» (les: spise sunnere) når det serveres kake på jobbmøte. Jeg har ikke selvdisiplin og viljestyrke til å stå i mot. Særlig ikke når det bare er dag 2, og kroppen skriker etter det søte. Trøsten er at jeg lot det bli med det, og ikke lurte meg selv til å tro at da kunne jeg kjøpe sjokolade fordi alt sammen er ødelagt allikevel.

Måtte jeg velsignes med en sterk fornuft som skal kjempe kampen mot lysten og tålmodighet til å holde den ut…

Advertisements

the end

Min kjære, søte mommo døde fredag kveld. Det er rart, tomt og stille. Det siste døgnet satt barna hennes vakt på skift. Jeg satt der sammen med mamma fra halv fire til sju, og hun døde snaue fire timer senere. Jeg er glad jeg var der en siste gang, og jeg er glad jeg bestemte meg for å gi henne en klem før jeg gikk.

Endelig fikk hun slippe, men det er trist allikevel. Rart, tomt og stille. Og selv om vi ventet på at det skulle skje, skjedde det så brått. Hm…

når?

Kreft.
K-r-e-f-t. Kreft. Vi fikk vite det i januar.

Rommet lukter en emmen blanding av urin og kjemikalier. Nok til at man blir en anelse uvel. Jeg sitter i stolen ved siden av sengen hennes, og prøver å finne ut om jeg skal se på henne eller ut av vinduet. Jeg tenker at «det må være slitsomt at noen sitter og ser på deg hele tiden«,  så jeg bytter på. Jeg ser noen som bygger en mur på andre siden av veien, og når jeg ser på henne kjemper jeg mot gråten.

Jeg sier at jeg skulle ønske at hun slapp å ligge sånn, og hun svarer at det skulle hun ønske også. Bortsett fra det er hun svært selektiv med hva hun svarer på. Det kjennes fortvilt når hun sier: «Jeg skulle så ønske…«, men så kommer det ikke mer. Og vi spør: «Hva skulle du ønske? Kan vi gjøre noe?«. At hun ikke kan, klarer eller vil formidle er trist.

Hvite engler kommer innom med jevne mellomrom. De smører ømme føtter, flytter henne så hun ikke ligger i samme stilling hele tiden, gir henne medisiner, støtter henne med puter, steller henne, snakker med milde stemmer og passer på. Sånn er det å ha palliativ plass. Hun venter, vi venter, de venter.

De spør om de skal behandle henne dersom hun får en infeksjon. Vi har sagt nei, så lenge hun ikke lider. Vi vil at hun skal får slippe, at det skal gå fort, at hun bare kan sovne. Det vil hun også. «Det er nok nå» har hun sagt. Hun får alt hun trenger og vil ha av smertestillende og beroligende. Hun får det hun vil spise og drikke, hvis hun vil spise og drikke. Hun verken spiser eller drikker, egentlig. Bare ligger der og venter. Og vi sitter vakt. Hun liker at noen sitter der, bare vi ikke snakker så mye.

Jeg legger armen min bortil hennes. Som om jeg vil si at jeg er der. Hun ser meg, men hun ser ikke på meg. Eller; hun ser på meg, men hun ser meg ikke. Jeg prøver å tyde om blikket hennes vil si meg noe, men jeg ser inn i en tåkedal. Jeg prøver å si «jeg er glad i deg» med blikket mitt, men jeg vet ikke om hun føler det eller vet det. Jeg lurer på om det står: «jeg er glad i deg» skrevet i tåkedalen. Hun flytter på armen sin, slik at den ikke lenger er inntil min.

Jeg ser ut av vinduet. Slik er dødens venteværelse. «Livet er ikke enkelt» sies det. Men hvorfor må da døden være så vanskelig?

øse pøse kjærlighet

Døra står på gløtt. Hvis ikke blir det for mørkt på rommet. Der inne ligger en liten engel og sover. Så veldig tillitsfull. Jeg går forbi døra, stopper og hører etter pusten hennes. Jeg sjekker nok dobbelt så ofte som foreldrene hennes, men sånn er det å være barnevakt. Hennes liv i mine hender. Jeg har ansvaret.

Når hun er våken skravler hun i ett enda sett. Det kommer nye ord hver dag, og hun øver seg på å anvende dem. Nå er det mulig å føre en samtale, selv om logikken ikke alltid er til stede. Det er ikke fritt for at hun er ufrivillig morsom rett som det er. Vilje har hun nok av, men som tante slipper jeg unna de verste prøvelsene. Vi klarer å komme oss gjennom kveldsstell og måltider uten å krangle nevneverdig.

Jeg er utrolig priviligert som får tilbringe så mye tid med engelen. Ikke bare bor jeg i noen lunde nærhet, men jeg har også tid og mulighet til å stille opp når det trengs. Det kan hende det blir andre boller når jeg skal ut i jobb, men jeg håper at jeg/vi kan få lagt puslespillet allikevel. Jeg er uansett heldig som får våkne opp før fuglen fiser i morra tidlig og vite at det første mennesket jeg ser er en engel som er betingelsesløst glad i meg.