Månedlige arkiver: februar 2010

musikkansvarlig nrk sport

Jeg har en høne å plukke med vedkommende som velger musikk til alle OL-høydepunktene. Du vet, når vi får se et slags sammendrag i slow motion og at vinnerne går i mål osv.

Vanligvis pleier bakgrunnsmusikken å være av en «happy» karakter. Noe som er opp tempo og med trøkk og snert. Det er helt i orden at man styrer unna «we are the champions», men vedkommende som har valgt musikken under OL i år…
H*n spiller bare, jeg sier b.a.r.e, ballader og melankolske melodier som ikke vekker noen som helst glede eller vinnerfølelse. Det er akkurat som om h*n ønsker å lokke frem tårene eller være kreativ på noe vis, og jeg mener at det er fullstendig skivebom. Når Norge tar medalje skal vi være glade, ikke triste, og da må musikken stå i samsvar med nettopp det. Tsk!

Gratulerer til alle som har tatt medalje under vinter-OL 2010.

jeg er sikker på jeg hadde det i går…

Jeg gjør meg nye erfaringer. -Til stadighet. Av diverse årsaker har jeg fått noen timer hos psykolog, og jeg både lærer og lar med fascinere. Psykologen er opptatt av hva jeg føler, og jeg skal innrømme at mine følelser for nettopp den type aktivitet er blandede. Jeg syns egentlig det er litt flaut å «kjenne på» alle mulige følelser. Dvs. jeg kjenner ikke på alle mulige følelser. Neida, vi leter etter sinne.

Jeg som normalt sett kan være en liten hissigpropp har, i denne sammenheng, mistet evnen til å være sint. Psykologen leter og jeg prøver å grave frem en form for aggresjon. Men neida, hjernen min har lagt sinte-røver’n i en skuff og låst. Pokker ta!

sakke akterut

Da jeg begynte å blogge var jeg litt oppesen. Jeg fant ut en del selv, spurte og leste meg til hvordan jeg kunne få bloggen til å se ut sånn som jeg ville osv.
Så flyttet jeg til eget domene og måtte ha hjelp til absolutt alt, samtidig som iveren etter å lese seg til ting jeg egentlig ikke skjønner noe av hadde dabbet av.

Så kom Facebook og jeg tenkte at jeg hadde mer enn nok med bloggen. Og så kom Twitter og jeg vet ikke en gang hva det er.

Det er visst ikke nok å ha en blogg lenger, og jeg har blitt en gammel dame når det gjelder «alt det tekniske». I tillegg er jeg vel omtrent den eneste som sitter hjemme alene på en fredags- og/eller lørdagskveld uten å ofre utelivet en tanke… Akk ja. Tida flyr.

Jeg får nok bare finne meg i at blogging ikke er hva det en gang var, og så kan jeg drive på litt borti her og være glad for at noen titter innom en sjelden gang. -Det er kanskje sånn det er å være gammel dame…?