skal, skal ikke

Spørsmålet er: Skal jeg fortelle på jobben at jeg har MS?
Jeg har tenkt på noen grunner som veier for og i mot.

FOR:

Ærlighet varer lengst. Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har MS, så hvorfor skulle det bli det nå? Jeg slipper å finne på hvite løgner når kollegaer spør om ting som relaterer til temaet. Det er letter for meg og andre å forholde seg til. Jeg føler at jeg juger ved å la være å si det.

Ryktet kan ta meg igjen. Jeg bor på et lite sted, og det er alltid noen som kjenner noen. Følgende scenario er derfor sannsynlig: «Hei! Vi har fått en ny kollega på jobben, hun heter Røverdatter.» «Å, har ikke hun MS» (Folk tenker at «da kan hun vel ikke jobbe?») Jeg syns det er bedre at de får vite det direkte fra meg.

Dersom jeg ikke sier det vil jeg få et forklaringsproblem den dagen jeg blir sykmeldt. For den dagen kommer, og kanskje allerede i november dersom vi skal legge statistikk fra sju års sykdom til grunn.

Jo lenger tid det går, dess mer gruer jeg meg til å si det.

I MOT:

Jeg risikerer at vikariatet verken blir forlenget eller utvidet.

~~~~~
Jeg har bare funnet ett argument for ikke å fortelle det, men hvor tungt veier det? Kan du komme på flere punkter på den ene eller andre siden? Du må gjerne utfordre meg i kommentarfeltet. Jeg setter min lit til alle mine kloke og reflekterte lesere.
Og dersom det skulle komme til det; vil jeg virkelig jobbe for en arbeidsgiver som ikke vil ansette noen med MS?

Reklamer

10 kommentarer om “skal, skal ikke

  1. Egentlig er vel dette noe du kan diskutere med bedriftshelsetjeneste (dersom dere har sånt på jobben). Om du har et oppegående hovedverneombud er dette også en person du kan diskutere dette med før du bestemmer deg for om du skal si noe, hva du skal si og hvordan du i så fall skal si det.

    Noe som kan være et dårlig valg er å si det i all fortrolighet til din nærmeste sjef. Det er ikke alltid sånne sjefer skjønner dette med fortrolighet rundt innholdet i medarbeidersamtaler.

  2. Håkon: Kommer nok ikke til å fortelle noe i all fortrolighet. Jeg kommer til å si det til leder først, og etter det kan hvem som helst få vite det. -Det bryr jeg meg ikke noe om. Det er enklere å forholde seg til at folk vet. :) Jeg tror ikke vi har bedrifthelsetjeneste, men verneombudet var et godt tips. Kommer nok ikke til å koble inn h*n i første rekke, men smart å huske på hvis det skulle skje noe.

  3. Jeg ville nok sagt det til min nærmeste leder, men ikke før det ble relevant. Dvs den dagen du plutselig må sykmeldes. Det finnes mange ordninger for arbeidsgivere med kronisk syke arbeidstakere, så rent bortsett fra at det er dumt at du ikke er på jobb og gjør det du kan, så er i hvert fall ikke økonomi en grunn til at arbeidsgiver skal la være å ansette deg.

    Dersom nærmeste leder oppfører seg skikkelig, skal den informasjonen ikke komme videre til andre i bedriften. Dermed er det opp til deg å styre informasjonen. Kommer jo litt an på hvor stort miljøet er også.

    Jeg tenker at det ikke gjør noe å være kynisk på egne vegne her.

  4. Alliene: Jeg tenker at dersom jeg skal vente til det blir relevant, blir det litt sånn: «oi, jeg glemte visst å fortelle at jeg har MS». Jeg føler at det blir som å gå bak ryggen på leder og arbeidsplass, fordi dette er noe jeg vet og kunne sagt i fra om med en gang.

    La meg forresten legge til at det er en veldig hyggelig leder og arbeidsplassen er ikke formell og høytidelig. Ut i fra det inntrykket jeg har fått kommer de til å takle «MS-informasjon» bra. -Tror jeg.

  5. Jeg hoppet jo i det, som jeg fortalte deg. Det gikk egentlig ikke sånn kjempebra selve samtalen, men i etterkant er jeg glad for at jeg har fått katta ut av sekken. En annen ting jeg er glad for er at hvis vi nå ikke regner med forkjølelsen så har jeg holdt meg veldig frisk og jobbet bra etter at jeg informerte. Jeg føler at jeg på den måten har fått inn en kobling som sier Delirium = kronisk syk med rar sykdom = ser ut som hun er en jobbandes dame likevel. Hadde jeg sagt i fra da jeg ble sykemeldt og så kanskje smelt på noen uker så ville det blitt mer Delirium = kronisk syk = hun blir sannelig borte lenge.

    Siden dette kommer frem sannsynligvis før vikariatet ditt skal vurderes okke som (hvis jeg husker riktig) ettersom du statistisk sett vil bli dårlig om ikke så lenge er jeg enig med dine tanker om å få det opp og ut. Dessuten slipper du å gå og gruble på det, og bare det er en fin ting tenker jeg.

    Lykke til!

  6. Delirium: Gode tankerekker der. Jeg er lei for at selve samtalen ikke gikk sånn du hadde tenkt/håper, for din del, men er glad det har gått bra etterpå. Enig med deg at det er godt å få katta ut av sekken. Sånn jeg ser det, handler det om at det er lettere for en selv og andre å forholde seg til når «folk» vet.
    Jeg har snakka med mamma og andre som kjenner meg godt, og vi har vel blitt enige om at det er best å bare få sagt det. Det verste som kan skje er jo at jeg ikke får mer jobb, og hvis de legger MS’en til grunn så vet jeg ikke om jeg har lyst til å jobbe der heller.
    Min «likning» burde bli noe sånt som Røverdatter = en dame som jobber bra = har skummel MS = MS er visst ingen muskelsykdom (for det må jeg forklare) = røverdøtre med skummel MS kan visst jobbe de og. -Forhåpentligvis. :)

    Takk! Jeg gruer meg litt, men det er like greit å få det overstått (det blir jo bare verre hvis jeg venter lenger).

  7. Jeg er helt enig med deg at det er enklere å forholde seg til noe alle vet. Årsaken til at jeg råder deg til å snakke med bedriftshelsetjeneste (om arbeidsplassen har dette) eller hovedverneombud først er at de kanskje kjenner til lignende tilfeller (enten de har vært åpne eller ikke har sagt noe). Dette er personer bør kjenne både arbeidsplassen din og ledelsens holdninger, og har et helt annet grunnlag for å gi deg råd.

    De fleste stedene jeg har jobbet ville det bare vært positivt å si i fra, men det er en generell kommentar fra en som stort sett har vært heldig med å få jobbe i gode arbeidsmiljøer. ;-)

  8. Håkon: Jeg setter pris på dine kommentarer, men denne gangen blir det nok ikke noe hovedverneombud selv om jeg absolutt ser poenget ditt. :) Jeg kommer til å fortelle min leder, så får det briste eller bære. ;)
    (Jeg tror det kommer til å gå bra, jeg har et positivt inntrykk av leder og kollegaer. -Så får vi se hvor god menneskekjenner jeg er…)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s