never ending story [del 18]

Jeg satt ganske enkelt og jobbet med Bacheloroppgaven. Timene sneglet seg av gårde, og plutselig var det natta. Som vanlig hadde jeg glemt å ta medisinen min tidligere på kvelden, så jeg fant frem sprøyta for å gjøre min plikt. -Det føles nesten som en plikt etter seks år med stikk hver dag. Jeg har dårlige rutiner på når jeg tar medisinen, så ofte ender det med at jeg setter sprøyta før sengetid.
Jeg hadde så vidt rukket å kaste sprøyta i søpla da jeg kjenner at hjertet begynner å hamre villt. Uten å tenke meg om, griper jeg fatt i pulten jeg sitter ved, og bøyer meg fremover mens jeg hiver etter pusten. Hjernen sender lynkjappe signaler om at jeg får puste, det er bare veldig tungt. Jeg regelrett peser. Hjertet vil ut av brystet på meg, og jeg kjenner en dump dunking i korsryggen.

Plutselig går alt blodet til hodet på meg. Jeg blir glodvarm i ansiktet og ørene og bakhodet pulserer. Hjertet gir ingen tegn til å gå fra galopp til trav. Jeg tror jeg kommer til å besvime, så jeg river med meg telefonen (i tilfelle jeg ikke skal klare å komme meg opp igjen) og legger meg ned på gulvet. Jeg legger beina i stolen, men etter to sekunder på gulvet skjønner jeg at det ikke hjelper. Jeg finner meg selv i knestående, med armene oppi senga foran meg, og tankene begynner å løpe:

(Er dette hjerteinfarkt? Jeg kjenner ingen stråling ut i armen, men hjertet slutter jo ikke! Skal jeg ringe noen? Herregud, hva hvis jeg detter om og blir bevisstløs, det er jo ingen som vil savne meg. Alle tror jeg skriver oppgave eller at jeg har dratt på besøk til noen. Klokka er to, skal jeg ringe mamma? Nei, hun sover og blir bare redd. Og hva kan hun få gjort? Tenk om det er hjerteinfarkt? Det kan være en bivirkning av sprøyta, men det kan umulig være så kraftig! Hvis det er et hjerteinfarkt, må jeg ringe noen før det er for sent. Ok, jeg ringer.)

1-1-3

Mens jeg venter på summetone, reiser jeg meg og går på badet for å se om jeg er rød i det overopphetede ansiktet mitt. I speilbildet ser jeg et ansikt som tror sin siste time har kommet. – Ingen fargeforandringer. Jeg stabler meg tilbake til pulten.

Da det svarer i andre enden hiver jeg fortsatt etter pusten og når jeg begynner å snakke hører jeg at jeg skjelver i stemmen. (Han hører at det er noe galt med meg.) Jeg presenterer meg med navn og fødselsnummer og forteller kast i kast hva slags symptomer jeg har. (Det haster!) Mannen taster på dataen og oppgir min folkeregistrerte adresse. Nei! Dere må ikke dra dit! Jeg bor i en annen by! Det blir oppklart og jeg føler en lettelse over at de i hvert fall kommer til å finne meg hvis jeg blir borte. Mannen i andre enden spør om symptomene jeg har og jeg gjentar at jeg har et forferdelig trykk i brystet, er tungpustet og har dunking i korsryggen og hodet.

Han spør om jeg har opplevd noe lignende tiligere, men det har jeg ikke. Jeg kommer på medisinen, og forklarer at det kan være en bivirkning, men at jeg ikke har hatt noen bivirkninger på fem-seks år og syns at det er litt rart. Hjertet slår av litt på farten. Mannen spør obligatoriske og riktige spørsmål om allergiske reaksjoner og den slags, og jeg svarer de riktige svarene. Han sier at han skal sende en ambulanse og få meg undersøkt.

I løpet av de minuttene vi har snakket (hele samtalen varte i seks minutter), har hjertet sakket farten betraktelig, og jeg forteller mannen dette. Jeg tror det skal gå bra. Det bare dunker litt i korsryggen. Han er ikke overbevist, men sier at jeg kjenner kroppen min best. Vi blir enige om at han ikke skal sende noen ambulanse, men han gir streng beskjed om at jeg må ringe tilbake hvis jeg kjenner noen som helst unormalitet.

Jeg legger på og begynner å gråte. Jeg skjelver og er mildt sagt uttafor. Jeg har nettopp hatt en nær-døden-opplevelse, og jeg er alene i hele verden. Hadde hjertet fortsatt i samme tempo, hadde jeg bedt dem komme så fort som mulig da mannen sa han skulle sende en bil. Jeg er ingen hypokonder, og når frøken røverdatter blir tvingt ned i knestående, – da er det alvor.

Heldigvis var en venninne i nærheten våken, og hun kom ned for å roe meg litt. Det gikk bra og etter hvert sovnet jeg med angsten i meg.

Dagen etter ringte jeg legen min for å høre om dette i forhold til bivirkninger på medisinen, og fikk beskjed om at dette kunne skje. At det kunne være så kraftig og intenst hadde jeg ikke kunnet forestille meg i mine villeste fantasier, siden det står i pakningsvedlegget at «pasienten kan oppleve et trykk i brystet». «TRYKK I BRYSTET»!?! Det burde seriøst stå at «DU KOMMER TIL Å TRO AT DU DØR AV HJERTEINFARKT!». Det er stor forskjell på «ubehag» og «nå passerer livet mitt i revy».

De påfølgende dagene fikk jeg alliert meg med ovennevnte venninne, slik at hun kunne ha meg tii observasjon da jeg tok medisinen. Ingen tegn til hjerteinfarkt eller noe unormalt. Antakelig (og forhåpentligvis) var det en engangsforeteelse. Jeg har hørt om andre som slutta på medisinen fordi de opplevde dette hver dag. -Og jeg må si de har min fulle forståelse. Jeg opplevde det som svært dramatisk, og er glad jeg ringte 113. Det var litt pinlig akkurat da jeg sa at «jeg tror det er i ferd med å gå over», men jeg står ved at valget om å ringe var rett slik situasjonen var. Og nå vet jeg hva det var, så jeg kommer ikke til å ringe igjen hvis det skulle gjenta seg. *banker i bordet*

[Ny leser? Det hele begynte her.]

Reklamer

17 kommentarer om “never ending story [del 18]

  1. Klypa: Jøss, lever du? =) Ja, det var dramatisk når det stod på, og det opplevdes som svært alvorlig, men nå går det veldig bra. Og det er (nesten) så jeg/vi kan le av det hele. :)

  2. Frøken Skavlan: Ja, det hjalp at noen kunne komme og le og gråte litt etterpå. Å avreagere skal man ikke kimse av! :)

  3. *litt* bivirkninger, ja. Grøss og gru.
    Jeg synes du er barsk som greide å ringe legen og skaffe deg hjelp og alt mulig sånt, jeg. Finnes det ikke medisiner uten såå spennende bivirkninger du kan få?

  4. Usj.. det høres kjempe dramatisk ut! Kjente jeg nesten mistet pusten litt selv mens jeg leste.

    Jeg mener det er bedre å ringe 113 en gang for mye, enn en gang for lite..

    Klem

  5. Virrvarr: Dette er faktisk den eneste (første og beste?) bivirkningen jeg har hatt i løpet av snart 6 år. Jeg tror faktisk det er den MS-medisinen med færrest bivirkninger og det var derfor jeg valgte den i utgangspunktet. Men vi tar gjerne i mot enda bedre medisiner med få/ingen bivirkninger. :)

    Mirakel: Uff, du må huske å puste. ;) Ja, det var greit å ringe 113, selv om jeg ikke har for vane å taste det nummeret.

  6. Siden jeg har begynt i den nye jobben min på observasjonspost for fire dager siden har jeg lært at brystsmerter tuller man ikke med – så du gjorde veldig rett i å ringe 113! (det var egentlig bare det)

  7. Ragnhild: Takk, det er godt å høre! :)

    Lotten: Ja, det var uff og usj, men det har jo ikke skjedd flere ganger heldigvis. :)

  8. Jeg lever. Har hatt nettpause en stund. Og i bloggebygd har dere jammen blitt mange!

    Fint at noen «holdepunkter» som deg fortsatt er her.

  9. Klypa: Nettpause er bra. Jeg vet om flere som burde hatt det…
    Vel, vel, holdepunkt og holdepunkt. Det har vært glissent mellom postene her også, og kvaliteten har nok variert betraktelig. Men sånn er det bare.
    Godt mulig vi har blir mange. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke følger så godt med lenger.

  10. Huff så skummelt dette må ha vært! Jeg synes også du gjorde helt riktig i å ringe etter hjelp i den situasjonen du var i. Jeg tror faktisk det er et like stort problem at folk som virkelig trenger hjelp ikke ber om det som det er at noen ringer vel ofte. De er jo der for å hjelpe. Og jeg slutter aldri å reagere på måten bivirkningene er formulert på – det slår nesten aldri feil; legen sier at dette kan du ta, det er nesten ikke bivirkninger, og så sier farmasøyten på apoteket noe helt, helt annet. Krysser fingrene for at du ikke trenger å oppleve dette mer.

  11. Lilja: Ja, vi får krysse fingrene. Dette er jo eneste gangen (bank i bordet) jeg har opplevd bivirkning med medisinen som jeg har gått på i seks år, så i det store og hele er jeg fornøyd med at det er mest virkning og minst bivirkning. :)

  12. Huff.. Det var ikke godt å lese.. Men ring nå for all del heller en gang for mye enn en gang for lite til 113!! :-) Håper du slipper flere opplevelser som denne.

  13. Alliene: Ja, alt gikk bra heldigvis. :)

    Ulme: Vi får krysse fingre og tær for at det var en engangsforeteelse. Og jeg ringer igjen hvis jeg er i tvil. :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s