Månedlige arkiver: september 2008

jeg noterer meg…

…at Lene Alexandra har fjernet silikonpuppene sine. Det er bare så synd at halvparten av den silikonen havnet i overleppa hennes…

…at kveldsmat med egg på brødskiva og kakao i koppen er ganske fint. – Og litt nostalgisk.

…at «Ylvis møter veggen» er akkurat passe enkel (i dobbel forstand) underholdning for meg.

…at en venninne av meg ikke har vært å få tak i på fem uker. Det vil kanskje si eks-venninne…?

…at det tar tid å «bo seg til» på et nytt sted.

…at jeg liker å jobbe tre dager og ha fri fire dager. Jeg har lyst på mer av begge deler.

…at jeg gleder meg til å være barnevakt for lille superrøverniese til helgen.

skal, skal ikke

Spørsmålet er: Skal jeg fortelle på jobben at jeg har MS?
Jeg har tenkt på noen grunner som veier for og i mot.

FOR:

Ærlighet varer lengst. Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har MS, så hvorfor skulle det bli det nå? Jeg slipper å finne på hvite løgner når kollegaer spør om ting som relaterer til temaet. Det er letter for meg og andre å forholde seg til. Jeg føler at jeg juger ved å la være å si det.

Ryktet kan ta meg igjen. Jeg bor på et lite sted, og det er alltid noen som kjenner noen. Følgende scenario er derfor sannsynlig: «Hei! Vi har fått en ny kollega på jobben, hun heter Røverdatter.» «Å, har ikke hun MS» (Folk tenker at «da kan hun vel ikke jobbe?») Jeg syns det er bedre at de får vite det direkte fra meg.

Dersom jeg ikke sier det vil jeg få et forklaringsproblem den dagen jeg blir sykmeldt. For den dagen kommer, og kanskje allerede i november dersom vi skal legge statistikk fra sju års sykdom til grunn.

Jo lenger tid det går, dess mer gruer jeg meg til å si det.

I MOT:

Jeg risikerer at vikariatet verken blir forlenget eller utvidet.

~~~~~
Jeg har bare funnet ett argument for ikke å fortelle det, men hvor tungt veier det? Kan du komme på flere punkter på den ene eller andre siden? Du må gjerne utfordre meg i kommentarfeltet. Jeg setter min lit til alle mine kloke og reflekterte lesere.
Og dersom det skulle komme til det; vil jeg virkelig jobbe for en arbeidsgiver som ikke vil ansette noen med MS?

dotrening med positiv forsterkning

(Tante Røverdatter er på vei inn på do.)
Røverniese: Hva skal du?
Røvertante: Jeg skal på do.
Niese: Kan jeg væ’med?
Tante: Nei, tante vil være i fred på do.
(Lille niese smetter inn på badet før meg.)
Niese: Kom inn! (som om noen hadde banket på.)
Tante: Nei, tante vil være i fred på do.
Niese: Jeg skal tisse doen.
Tante: Ja, ok
(Av med klær og bleie. Niese plasseres på do.)
Niese (ser megetsigende på tante): Jeg vil være i fred…
(Tante himler med øynene og går utenfor døra.)
Niese: Nå er jeg ferdig.
(Hun ”tørker” seg og trekker ned i do. Tante får lov å gå alene. Når hun kommer ut igjen, står niese og venter):
Niese: Har du tissa do?
Tante: Ja
Niese: Da var du flink.
Tante (noe overrasket): Takk, du!
Niese: Da var du flink
Tante: Tusen takk.
Niese: Vær så god.
Tante: (!)

burn baby, burn

Som om ikke det var nok med innbilt hjerteinfarkt, kan vi her i mattisborgen by på nok en dramatisk historie fra virkeligheten. Røverlivet er ikke til å kimse av med tanke på de store begivenhetene. Jeg vurderer å lage «røverdramatikk» som ny kategori…

Så satt vi rundt bålet en kveld på sensommeren. Det var hygge og det var fred. Noen* er glad i å brenne bål, da det får ting til å forsvinne. Sånn som eksempelvis søppel. Søppel forsvinner, bare bålet er varmt nok. Så noen hiver på et par søppelposer og alt er fryd. Etter en stund, og flere poser med søppel, begynner bålet å frese. Min mor og jeg, som har respekt for flammer, reiser oss og søker ly bak stolene våre. Noen fnyser og sier at det ikke er noe å være redd for og at vi bare kan sette oss. Når det ikke freser lenger, er det nemlig ingen fare for at noe kan skje. Tre sekunder etter at vi, aller pliktskyldigst, har satt oss sier det P.A.N.G. og jeg sier «Au!».

Noe traff meg i panna, men jeg vet ikke hva. Jeg kjenner etter, og når jeg gnir på treffstedet er det noe som preller av. Er det plastikk eller er det hud? Ute er det mørkt som i ei bukseræv, så jeg kan ikke se på fingrene mine hva jeg gnir av. «Jeg må gå inn» sier jeg og kaster det jeg har i hendene. Mamma roper at jeg må ta det under kaldt vann. Jeg marsjerer inn og stikker panna under rendene vann i kjøkkenvasken. Mamma er raskt på pletten og får se. «Å» sier hun og dykker ned i fryseren etter en pinup-is som dermed har sett sin siste time. Jeg kjemper mot tårene fordi jeg ikke vet hva slags skadeomfang jeg kan forvente meg. Andre familiemedlemmer strømmer til og besiktiger det som befinner seg under pinup’en.

En uke tidligere ryddet vi i garasjen. Da fant vi et «sun burn kit» (førstehjelp til solbrenthet) som vi vurderte å kaste. Høyere makter ville ha det til at dette nå befant seg på kjøkkenbenken og at det bl.a. inneholdt godsaker for brannsår. En gele (burnshield) til å smøre på, og sterilt kompress som ikke klistrer seg til såroverflaten.

brannsar.jpg

(Busken i nedre kant av bildet er øyenbrynet mitt, den hvite rundingen er såret, og over der igjen ser du hårfestet mitt.)

Da førstehjelp var blitt utført etter beste evne, gikk vi ut igjen. Noen hadde veldig dårlig samvittighet og hadde holdt seg ved bålet for å utføre åstedsundersøkelser i mellomtiden. Noen hadde funnet en majonestube uten kork rettet mot stedet jeg satt. Alstå; det hadde bygget seg opp trykk i tuben og den smelta korken hadde fått fart på seg da det smalt. Senere, da jeg kom hjem, oppdaget jeg en svart plastikkdings smeltet inn i jakkeermet mitt. Jeg hadde nok tørket panna i ren refleks da jeg kjente at jeg var truffet.

For å gjøre en enda lenger historie litt kortere: jeg undersøkte litt om brannskader på nettet, bestemte meg for å ringe legevakta, de ville at jeg skulle komme, og jeg dro ut midt på svarte natta. Legen konstanterte at det var en sikker 2. grads, muligens 3. grads forbrenning, formante om hygiene (pga stor fare for infeksjon i brannsår) og kommanderte meg til å oppsøke fastlege to dager etterpå. Jeg gjorde som legen befalte og fastlegen mente det så veldig fint ut. Den neste uken stelte jeg pent med såret og gikk med plaster på størrelse med finnmark i panna, og «alle» så rart på meg. En mann lurte på om jeg hadde vært i krigen, mens en annen foreslo at jeg hadde fått deng av mannen min (som jeg ikke har).

Nå er alt såre (hø hø!) vel, og jeg har en rosa flekk i panna som antakeligvis og forhåpentligvis ikke etterlater seg mye arr å skryte av. I ettertid er jeg glad det ikke var øyet, eller min lille niese som ble truffet (hun hadde riktignok lagt seg da det hele inntraff), og jeg er fornøyd med at det aldri gjorde vondt. Ingen smerte, ingen svie, ingenting.

Moralen er: Ikke brenn søppel på bål! Det er ikke bare miljøfarlig…

*Noen er anonymisert av hensyn til familie.

never ending story [del 18]

Jeg satt ganske enkelt og jobbet med Bacheloroppgaven. Timene sneglet seg av gårde, og plutselig var det natta. Som vanlig hadde jeg glemt å ta medisinen min tidligere på kvelden, så jeg fant frem sprøyta for å gjøre min plikt. -Det føles nesten som en plikt etter seks år med stikk hver dag. Jeg har dårlige rutiner på når jeg tar medisinen, så ofte ender det med at jeg setter sprøyta før sengetid.
Jeg hadde så vidt rukket å kaste sprøyta i søpla da jeg kjenner at hjertet begynner å hamre villt. Uten å tenke meg om, griper jeg fatt i pulten jeg sitter ved, og bøyer meg fremover mens jeg hiver etter pusten. Hjernen sender lynkjappe signaler om at jeg får puste, det er bare veldig tungt. Jeg regelrett peser. Hjertet vil ut av brystet på meg, og jeg kjenner en dump dunking i korsryggen.

Plutselig går alt blodet til hodet på meg. Jeg blir glodvarm i ansiktet og ørene og bakhodet pulserer. Hjertet gir ingen tegn til å gå fra galopp til trav. Jeg tror jeg kommer til å besvime, så jeg river med meg telefonen (i tilfelle jeg ikke skal klare å komme meg opp igjen) og legger meg ned på gulvet. Jeg legger beina i stolen, men etter to sekunder på gulvet skjønner jeg at det ikke hjelper. Jeg finner meg selv i knestående, med armene oppi senga foran meg, og tankene begynner å løpe:

(Er dette hjerteinfarkt? Jeg kjenner ingen stråling ut i armen, men hjertet slutter jo ikke! Skal jeg ringe noen? Herregud, hva hvis jeg detter om og blir bevisstløs, det er jo ingen som vil savne meg. Alle tror jeg skriver oppgave eller at jeg har dratt på besøk til noen. Klokka er to, skal jeg ringe mamma? Nei, hun sover og blir bare redd. Og hva kan hun få gjort? Tenk om det er hjerteinfarkt? Det kan være en bivirkning av sprøyta, men det kan umulig være så kraftig! Hvis det er et hjerteinfarkt, må jeg ringe noen før det er for sent. Ok, jeg ringer.)

1-1-3

Mens jeg venter på summetone, reiser jeg meg og går på badet for å se om jeg er rød i det overopphetede ansiktet mitt. I speilbildet ser jeg et ansikt som tror sin siste time har kommet. – Ingen fargeforandringer. Jeg stabler meg tilbake til pulten.

Da det svarer i andre enden hiver jeg fortsatt etter pusten og når jeg begynner å snakke hører jeg at jeg skjelver i stemmen. (Han hører at det er noe galt med meg.) Jeg presenterer meg med navn og fødselsnummer og forteller kast i kast hva slags symptomer jeg har. (Det haster!) Mannen taster på dataen og oppgir min folkeregistrerte adresse. Nei! Dere må ikke dra dit! Jeg bor i en annen by! Det blir oppklart og jeg føler en lettelse over at de i hvert fall kommer til å finne meg hvis jeg blir borte. Mannen i andre enden spør om symptomene jeg har og jeg gjentar at jeg har et forferdelig trykk i brystet, er tungpustet og har dunking i korsryggen og hodet.

Han spør om jeg har opplevd noe lignende tiligere, men det har jeg ikke. Jeg kommer på medisinen, og forklarer at det kan være en bivirkning, men at jeg ikke har hatt noen bivirkninger på fem-seks år og syns at det er litt rart. Hjertet slår av litt på farten. Mannen spør obligatoriske og riktige spørsmål om allergiske reaksjoner og den slags, og jeg svarer de riktige svarene. Han sier at han skal sende en ambulanse og få meg undersøkt.

I løpet av de minuttene vi har snakket (hele samtalen varte i seks minutter), har hjertet sakket farten betraktelig, og jeg forteller mannen dette. Jeg tror det skal gå bra. Det bare dunker litt i korsryggen. Han er ikke overbevist, men sier at jeg kjenner kroppen min best. Vi blir enige om at han ikke skal sende noen ambulanse, men han gir streng beskjed om at jeg må ringe tilbake hvis jeg kjenner noen som helst unormalitet.

Jeg legger på og begynner å gråte. Jeg skjelver og er mildt sagt uttafor. Jeg har nettopp hatt en nær-døden-opplevelse, og jeg er alene i hele verden. Hadde hjertet fortsatt i samme tempo, hadde jeg bedt dem komme så fort som mulig da mannen sa han skulle sende en bil. Jeg er ingen hypokonder, og når frøken røverdatter blir tvingt ned i knestående, – da er det alvor.

Heldigvis var en venninne i nærheten våken, og hun kom ned for å roe meg litt. Det gikk bra og etter hvert sovnet jeg med angsten i meg.

Dagen etter ringte jeg legen min for å høre om dette i forhold til bivirkninger på medisinen, og fikk beskjed om at dette kunne skje. At det kunne være så kraftig og intenst hadde jeg ikke kunnet forestille meg i mine villeste fantasier, siden det står i pakningsvedlegget at «pasienten kan oppleve et trykk i brystet». «TRYKK I BRYSTET»!?! Det burde seriøst stå at «DU KOMMER TIL Å TRO AT DU DØR AV HJERTEINFARKT!». Det er stor forskjell på «ubehag» og «nå passerer livet mitt i revy».

De påfølgende dagene fikk jeg alliert meg med ovennevnte venninne, slik at hun kunne ha meg tii observasjon da jeg tok medisinen. Ingen tegn til hjerteinfarkt eller noe unormalt. Antakelig (og forhåpentligvis) var det en engangsforeteelse. Jeg har hørt om andre som slutta på medisinen fordi de opplevde dette hver dag. -Og jeg må si de har min fulle forståelse. Jeg opplevde det som svært dramatisk, og er glad jeg ringte 113. Det var litt pinlig akkurat da jeg sa at «jeg tror det er i ferd med å gå over», men jeg står ved at valget om å ringe var rett slik situasjonen var. Og nå vet jeg hva det var, så jeg kommer ikke til å ringe igjen hvis det skulle gjenta seg. *banker i bordet*

[Ny leser? Det hele begynte her.]