spørsmål [5]

1. Finnes det noen som helst grunn, med mindre man er Thor Hushovd him self (eller Kurt Asle Arvesen da), til å sykle i veien fremfor å bruke gang- og sykkelsti? (Dette er et spørsmål jeg ikke finner noe annet svar på enn «nei».)

2. Hvordan kvitter man seg med bekymringer/frykt er irrasjonell?

3. På hvilket tidspunkt er det gunstig å fortelle ny arbeidsgiver at man har MS?

4. Hvordan kvitter man seg med en venn (som man ikke vil ha som venn mer) på en smertefri måte?

5. Har du en 40 % jobb i baklomma som jeg kan få?

Reklamer

19 kommentarer om “spørsmål [5]

  1. 1. Ja, hvis det er masse folk som går i gangfeltet. De er trege, myke og virrer frem og tilbake og blir kjempesure når/hvis man sykler på dem…

    2. Blogg gjerne om det hvis du finner det ut! Foreløpig teknikk fra Deliriumland er å sette meg ned, ta meg i nakkeskinnet og lage en mental liste over hvorfor det jeg bekymrer meg over ikke kan være rimelig. Det fungerte i sin tid nogenlunde med edderkopper (nå bare engstelig for dem i stedet for komplett åndenød panisk).

    3. Min plan er å snike det inn på tidspunktet jeg må be om fri for å dra på sarkoidoseoppfølging på sykehuset i september. Egentlig vil jeg jo ikke si det i det hele tatt, men sjansen er stor for at det kommer opp – og så har jeg jo noen bra sykehushistorier å dra i lunsjen hvis man skulle komme inn på sånt!

    4. Det er umulig. Man har ingen slå-opp-ting for venner. Det suger. Har samme problem. Har forsøkt en stund. Har gitt opp.

    5. La meg sjekke… Nei, desverre. Men jeg trenger en vaskehjelp nå som jeg starter å jobbe igjen tror jeg ;)

  2. Delirium: Jeg stiller meg meget tvilende til ditt svar på nr. 1. ;) MEN jeg snakker altså ikke om syklister som må ta en sving ut i veien fordi det er skoleklasse på tur, eller fordi det finnes andre hindringer på gang- og sykkelstien akkurat på det tidspunktet. Jeg tenker på de syklistene som har kledd seg ut som om de deltok i Tour de France, og som tror de sykler minst like fort som bilene kjører, og som ligger halvveis ut i kjørebanen for å være sikre på at ingen kan kjøre forbi. Jeg kjenner at jeg blir irritert bare av å skrive om det. ;)

    2: Ja, jeg skal si i fra hvis jeg finner ut av det.

    3: Egentlig vil man ikke si det i det hele tatt, nei. Men jeg er av den typen som liker å spille med åpne kort. Jeg er redd for at arbeidsgiver skal føle seg ført bak lyset dersom jeg plutselig smeller en sykmelding på bordet og sier: «forresten, jeg har MS». -Det er jo noe jeg har visst lenge, og jeg kan være ganske sikker på at jeg vil få noen fraværsdager utover høsten *bank i bordet*.

    4: Jeg satser på å være/bli syndebukken som aldri tok kontakt, slik at h*n gir opp til slutt. Da ligger skylda på meg, i stedet for at jeg tar en oppvask og forteller vedkommende hva som egentlig er grunnen. Ja…Det er egentlig en lang historie. Sikkert feigt å gjøre det på den måten, men jeg har blitt så gammel at det er grenser for hva jeg gidder å bruke tid, krefter og tanker på.

  3. Wow, det var vanskelige spørsmål!

    1. Ja, og det hender at også jeg sykler i veibanen i stedet for på sykkelstien. Som Delirium sier, det hender det vrimler av mennesker der, og da føles det mer utrygt å sykle der enn i veibanen. Men jeg passer på å holde meg langs kanten av veien, og irriterer meg veldig over syklister med lycrabukser og kule solbriller som sykler to og tre i bredden.

    2. Hm…man prøver å overbevise seg selv etter beste evne? Og så fungerer det av og til, men slett ikke alltid, og i hvert fall ikke de dagene man hadde hatt skikkelig bruk for det?

    3. Jeg tror jeg hadde valgt å være åpen ganske tidlig, og samtidig forsøkt å avdramatisere det litt ved å gi grundig informasjon om hva dette innebærer for deg (og for arbeidsgiver).

    4. Der har jeg ingen gode råd, og ville nok trolig gått for den litt feige løsningen. Med mindre det var helt vesentlig at problemstillingen ble drøftet med vedkommende.

    5. Nei, dessverre. Du er vel sikkert ikke ute etter en 40 % jobb i Høljebyen heller, tenker jeg ;-)

  4. 1. Jeg hører til stadighet om disse som sykler i veibanen og hører deres begrunnelser, men forstår dem like lite for det om. Jeg antar det har noe med å ligge der man antar man er til minst skade og irritasjon, men jeg vet ikke om de treffer helt. :-)

    2. Man blir dessverre ikke kvitt det før det plutselig ikke er der lenger. Men det kan hjelpe å forsøke å rasjonalisere.

    3. Jeg tror nok ikke jeg ville sagt noe før første sykmeldingsdag kom (men nå har jeg ingen kronisk sykdom, da). Tror nye sjefer vil ha forståelse for at sånt er vanskelig å ta opp før det blir aktuelt.

    4. Jeg holder med din taktikk. Det fins ikke etter det jeg vet noen anerkjent måte å dumpe venner på.

    5. Jeg har nok dessverre ikke det, nei.

  5. 1. Å ja -lycrafolkene ja! DE har jeg både hist og pist å si om, spesielt etter at en forsøkte etter beste evne å sykle meg ned for noen uker siden og deretter kjeftet på meg fordi jeg ikke hadde sett ham der han kom tråkkende i en fart langt over de 30 km i timen som gjelder for bil rett uten for blokken min! :(

    3. Mmm – jeg vil heller ikke at det kommer opp ved første sykemelding. Derfor satser jeg hardt på at første legetime kommer opp før første sykemelding. Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal få presentert alvorlighetsgraden av den fiffige sjeldne kroniske sykdommen min men på samme tid understreke at de ikke har ansatt en sart blomst (håper jeg da!). Og så er det noe med å forsøke å forklare at denne sykdommen her kan være at jeg er frisk som en hel stim lakser på tirsdag og på onsdag kan jeg nesten ikke orke å hente meg et glass vann på kjøkkenet; uten at noen vet årsaken til det eller har behandling for det. HA! Jeg hører jo at det virker snålt jeg også… Kan jeg få med lapp fra legen kanskje?

    4. Den taktikken har jeg forsøkt og feilet på. Men h*n er en semifast del av min vennegjeng og da blir det bare sånn rett og slett. Lykke til med din!

  6. Flopsy (jeg holdt på å skrive flupsy, og det hadde jo vært et artig nick;):
    1. Det er bare det at som syklist tror man (virker det som) at man klarer å sykle helt inntil veikanten, mens man egentlig tar større plass enn man tror… Jeg har ikke tall på hvor mange lycrafolk eller «far med cordfløyelsbukse, slips og sykkelhjelm» jeg har observert vinglende i veibanen -ved siden av brede, folketomme sykkelveier…
    2. Ja, det kan være vanskelig for fornuften og krangle med en svært overbevisende og standhaftig ufornuft…
    3. Jepp, jeg liker å spille med åpne kort. Min erfaring er jo at det går bra, men så er det noe med at man ikke trenger å overfalle arbeidsgiver på første arbeidsdag selv om jeg fikser det… ;)
    4. Ja, det blir nok, pga omstendighetene (se svar til Delirium under her) en feig løsning.
    5. Tenkte meg det… :)

    Lilja:
    1. Ser ut som vi er ganske enige.
    2. (se svar til Flopsy)
    3. Hm… Nei, det er selvsagt litt spesielt å snakke om første sykmeldingsdag dersom man ikke er syk. ;) Som jeg sa i forrige kommentar handler det mye om å ikke gå bak ryggen til arbeidsgiver. Jeg vet jo at jeg er syk og at det er spørsmål om tid. Hvis jeg hadde vært arbeidgiver kan det hende jeg hadde tenkt at «det kunne du fortalt/informert om før» dersom en ansatt ble sykmeldt for noe han/hun visste kunne komme. Det står jo diagnose på sykmeldingene, så man kan liksom ikke gjemme seg bak en influensa heller. MEN jeg syns også det har noe å si hvordan man presenterer det på (se svar til Delirium under her).
    4. Nei, du har helt rett i at det ikke finnes noen anerkjent måte. På sett og vis føles det slemt, men jeg orker ikke å omgås mennesker som drar meg ned.

    Delirium:
    1. Ja, først og fremst snakker vi om lycrafolk (selv om det finnes en og annen tulling ellers også). Gode grunner for å kjøre et stykke i veien er godtatt, men hvis det er fri bane i en vedlikeholdt gang- og sykkelsti, så mener jeg man kan holde seg der.
    3. Jeg skjønner godt hva du tenker på med «presentasjonen». Og jeg tror det kommer litt med tida. Når du har fått litt trening i å fortelle folk, vil du etter hvert finne din måte å si det på, som faller naturlig for deg, og dermed ikke høres så dramatisk og alvorlig ut. Det er jo en alvorlig diagnose, men samtidig vil man signalisere at man ikke er døden nær. Jeg tror du fikser det ganske bra, og både du og jeg kommer sikkert til å finne et passende tidspunkt. -Slike tidspunkt kan man uansett ikke planlegge. Vi lyt bære kjinne etter når tida er inne. ;)
    4. Ååå…du har en slik en som du er tvunget til å omgås. Da blir det litt kinkig, ja. Min og jeg har ikke felles venner, og h*n bor ikke i samme by en gang, -det gjør ting enklere. Vi har nesten ikke hatt kontakt siden jul (etter en konfrontasjon), så jeg tror egentlig det verste er overstått. Det er også grunnen til at jeg går utenom en konfrontasjon nå. Hadde det vært et gammelt vennskap som var verdt og redde, ville jeg nok prøvd å løse ting på en annen måte.

  7. Det står ikke diagnose på kopien av sykemelding til arbeidsgiver. Det er det kun du, legen og trygdekontoret som har krav på å vite. Dette er fordi arbeidsgiver ikke har noe å gjøre med hvorfor arbeidstakerne sine er syke. Men i realiteten sier jo de fleste av oss «jeg er hjemme i dag fordi jeg har fått omgangssyke/MS-syk/brukket benet» etc. Selvsagt er dette kinkig med at arbeidsgiver har plikt til å følge opp den syke og tilrettelegge arbeidsplassen slik at man kan være mest mulig på jobb, men akkurat sykdommer man vil holde hemmelig var neppe med i hele Inkluderende Arbeidslivstankegangen ;)

    Ellers mistenker jeg at vi kommer til å gjøre det ypperlig på både jobb og vennefronten egentlig!

  8. 1) Som fotgjenger nittifem prosent av tiden, synes jeg at lycramenneskene *spesielt* skal holde seg unna gangstien; da jeg helst vil få beholde min status som fotgjenger uten å frykte for livet mitt på jevnlig basis.

    De fem prosentene av tiden jeg kjører bil, synes jeg selvsagt at syklistene skulle holde seg til å sykle i spinningsal egentlig, slik som vanlige folk gjør (altså meg).

  9. Delirium: Ah…jeg har bare antatt at de fikk en kopi av sykmeldingen og dermed at det stod diagnose der. Takk for oppklaringen! :)
    Vi kommer nok til å klare oss ganske bra, ja. :D

    Ragnhild: Der kan du se! De syklistene er bare til bry! :)

  10. 1. Jeg sykkla selv med en venn på en lengre sykkeltur for ikke så lenge siden. For å komme oss dit vi skulle var vi nødt til å bruke bilvei, da det ikke var gangfelt. Veiene var tofelts og lite traffikerte, så det var neppe problematisk for biler å kjøre forbi oss.

    2. Å tenke «dette er irrasjonelt» og skjerper seg? :P

    3. Tja, si det.

    4. Flytte? :p

    5. Nei :/

  11. Tor:
    1. Hvis det ikke er noen gang- og sykkelsti er jo saken en helt annen. Jeg kan også gå med på at noen fortau er uegnet til sykling. :)
    2. He he! Godt svar.
    3. Det går seg til.
    4. Jeg har for så vidt gjort det, selv om venninnen ikke var grunnen. ;)
    5. Synd.

  12. 1. Absolutt ikke! Er det sykkelsti bør man pokker ta bruke den. Sykling på fortau er helt greit så lenge de er forsiktige.

    2. Forteller seg selv mange nok ganger at det ikke er farlig eller finner noe[TM] som man bestemmer for hjelper mot/beskytter mot problemet. F.eks å ha på et spesielt smykke eller en ring, holde i det når man kjenner at man trenger litt ekstra styrke.

    3. Når du er nødt?

    4. Den litt feige, langtrukne måten: Man slutter å ringe, sende e-post, meldinger, etc og unngår etter beste evne å svare hvis vedkommende tar kontakt.
    Eventuelt kan man, på en mindre smertefri måte si til vedkommende noe i retning av: Jeg beklager, men av en eller annen grunn føler jeg at vi ikke har den samme kjemien som før. Jeg kjenner at jeg irriterer meg unødig over bagateller/at du er så negativ/måten du behandler noen på/(hva det nå er som plager deg). Det tar energi og jeg er sliten for tiden, men kanskje vi kan ta opp tråden igjen en annen gang?

    5. Desverre

  13. 110% enig med Røverdatter på punkt en
    Forøvrig bør ikke estetisk søppel vise seg frem i det hele tatt

    2:Ved å møte frykten
    Eksempel: J er livredd for å åpne postkassa
    Det eneste som duger er å åpne den og brevene inni

    3:Åpenhet er selfølgelig det beste uansett- og jo før en åpner seg- jo bedre

    4: Hva med å si at du har blitt medlem i Jehovas Vitner?

    5: Glad i deg-Røverdatter:0)

  14. 1. For å unngå å sykle på dem som går på rulleskøyter der…?

    2. Om du finner ut av det, håper jeg du deler!

    3. Jeg vet ikke hva arbeidslovene sier i Norge. Her må man ofte skrive under på ditt og datt om helsen når man begynner i ny jobb (men etter jobben har blitt tilbudt og kontrakter tatt i mot etc), hovedsaklig for at om noe må tilrettelegges, så kan det gjøres fra begynnelsen av.

    4. Jeg vet ikke, men jeg kan si ja til punkt 5….

    men så oppdaget jeg at du allerede har fått ny jobb. Så gratulerer!

  15. 1. Om det fins gang- og sykkelsti er svaret mitt «vetsje». Om det er snakk om berre fortau eller gangsti ved sida av bilvegen kan eg opplysa om at slike er det eigentleg forbode å sykla på og ein kan bli bøtlagt om ein gjer det.

    3. Og denne er litt viktig for Delirium og. Etter lov om OTP (obligatorisk tenestepensjon) er arbeidsgjevarane dykkar nøydde å melda dekan inn i ein kollektiv pensjonsavtale om det er ansette i 20% stilling eller meir. Mange slike avtalar inneheld berre alderspdensjon, og i såfall er alt greitt, men mange inneheld og ein uføredel som ein kan få utbetalt om ein blir ufør (av ein sjukdom ein ikkje hadde før innmelding i avtalen). Sidan de alt har kroniske sjukdommar som kan føra til heil eller delvis uførheit kan de ikkje meldast inn i ein kollektiv pensjonsavtale som inneheld uføredekning. Om de ikkje seier ifrå om at de er sjuke kan de likevel bli det avdi alle nye ansette blir det. Innbeltalinga til slike avtalar blir ofte trukke frå lønna til dei ansette…. i meir sjeldne tilfeler betalar arbeidsgjevar, i såfall betalar ein berre skatt av beløpet som blir innbetalt. Altså kan de koma til å betala inn masse pengar til ei forsikring de ikkje kan bruka om de ikkje fortel arbeidsgjevarane at de er sjuke.

  16. Takk for svar og forslag alle sammen. Jeg orker ikke å svare alle punkt for punkt, men det er morsomt at dere engasjerer dere! :)
    Laila: Jeg kommer ikke inn på din blogg i skrivende stund, men jeg tror det er nettet som er lite pålitelig. Prøver igjen senere. :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s