isdronningen som smeltet

Jeg er emosjonell for tida. Rett og slett. Jeg gråter av Oprah, ekstrem oppussing og av American Idol -innsamlingsaksjon. Jeg orker ikke å se alle reklamene fra Unicef og lignende organisasjoner som ruller over tv-skjermen med bønn om å hjelpe alle de millioner av barn som så sårt trenger mat, klær, medisiner, skolegang osv. Og jeg tenker på hvordan i himmelens navn jeg skal få råd til å gi penger til alle jeg så gjerne vil gi penger til.

Jeg tenker på bestemødrene mine som begge er ved livets endestasjon. Den ene på aldershjem, tannløs og hjelpeløs med begynnende/medium demens (hun husker fortsatt folk, men vet ikke hvilken dag det er eller når hun sist fikk mat). Den andre med uhelbredelig kreft, som bare venter på å trekke sitt siste sukk. Men ingen vet hvor kort eller lang tid det vil ta. Jeg tenker på min mor som skal miste sin mor, og jeg tenker på andre familiemedlemmer som ikke har det så greit.

Jeg tenker på lille «reka» som skal komme til verden om et halvt år, og ber til høyere makter om at han/hun får med seg all den bagasjen som trengs. Jeg takker de samme maktene for at lille niese, som skal bli storesøster, er perfekt og har det bra.
Jeg tenker på alle familiene jeg skal møte gjennom jobben jeg begynner i, og om jeg klarer å holde følelsene på nødvendig avstand. Jeg håper at jeg klarer å gi dem «noe». At jeg klarer å ta avgjørelser som i første rekke er bra for barna/ungdommen, men som også foreldrene kan leve med. At jeg klarer å møte dem med respekt og anerkjennelse, slik at møtet med barnevernet ikke blir en krenkelse, men den hjelpen det er ment å være. Kort og godt: jeg håper jeg kommer til å gjøre en god jobb.

Jeg tenker på den lille kattepusen jeg har hatt besøk av i dag, og skjønner ikke hvorfor det var så vanskelig å være streng mot den. Selvfølgelig tok jeg den med ut de fire gangen h*n kom inn (og ga den verken vått eller tørt), men da h*n la seg til rette i stolen ved siden av meg på terrassen, klarte jeg ikke å jage h*n bort. Nå i kveld har jeg nesten håpet på at den skal komme tilbake, -og jeg er ikke videre begeistret for katter…

Jeg har rett og slett vært ei sippeguri de siste dagene, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er ingen åpenbar grunn, så da går det vel over like fort som det kom. I morra får jeg dra og kløyve litt ved. -Kanskje det hjelper å gjøre noe nyttig. Det gir ikke mat til alle sultne barn eller kurerer sykdommer og alderdom, men kanskje jeg kommer på en god idé, eller noe sånt…

Reklamer

11 kommentarer om “isdronningen som smeltet

  1. Synes det høres ut som om begeret er nokså fullt jeg -og da blir det gjerne litt ekstra følelser og? At det renner litt over mener jeg – av livet selv. Av vemod for det som snart er over, av litt sommerfugler for det som skal komme….
    sender en trøsteklem og håper det lysner i morra!

  2. Noen ganger blir man hudløs. Jeg synes det er et så bra uttrykk. Å bli hudløs. Det var en svensk jordmor som sa det til meg da jeg første gang ble overmannet av de berømte barseltårene for snart 6 år siden: «Det å bli mor er å bli hudløs». Du er ikke mor, men jeg tror du er en person med mye omsorg for og kjærlighet til verden og menneskene i den. Ta det med deg – uten å la det spise deg opp. Jeg er sikker på du kommer til å bli knakende dyktig i yrket du har valgt, Røvis.

  3. Randi: Egentlig burde ikke begeret være fullt, siden jeg har laaang ferie, men det er som du sier: litt overload. Det går nok over. :)

    Alliene: Ja, noen ganger blir man hudløs. Og noen ganger blir man det (tilsynelatende) uten grunn. Det ordner seg nok i jobben også. Jeg bekymrer meg sikkert uten grunn, siden det er så nytt og ukjent.

    Dere er to kloke damer, begge to. :)

  4. Lotten: Ja, vedkløyving skal ikke undervurderes. Nå må jeg innrømme at vi har en maskin som gjør jobben, så jeg kløyver ikke på gamlemåten… ;) He he! Du og jeg som skogsteam hadde absolutt vært en vinner. :D

  5. Du har jo masse nok, Røverdatter.
    Jeg tror det er fint med slike perioder, jeg. Altså, perioder hvor man gråter mye. Man trenger å få ut tingtang, og det er fint. Selv omman føler seg puslete og – egen erfaring – patetisk, av og til, når man snørrer og tårer til b-filmer og serier på tv.
    Jeg er sikker på at du går sterkere videre! Og klarer deg veldig, veldig bra.

  6. Anett og Anja: Jeg tror jammen dere kan få være med i skogsteamet. ;)

    Anett: Ja, litt grining får’n tåle. Det har forresten gått over, så det var nok bare litt ubalanse noen dager. :)

    Anja: Ja, vi blir nok rundere i kantene etter hvert som livets slipestein tar sin tørn. -Bare for å være litt poetisk, lissom. :D

  7. Er det ikke en kvinnerett å få ha en gråtedag i ny og ne? Mon hva menna gjør, men jeg er enig med smurfene – man blir snill av å gråte!

  8. Anja: :)

    Vampus: Du kan så si! Menna slåss (det er vel en mannerett?) og vi gråter…

Legg igjen en kommentar til lotten Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s