Månedlige arkiver: august 2008

spørsmål [6]

1. Hvorfor kan ikke jentene som spiller sandvolleyball ha shorts og singlet, når gutta kan det? [edit: tilleggspørsmål: Får de ikke sand overalt ?]

2. Hvorfor kommer jeg ikke inn på Blogger-blogger, når jeg kommer inn på WP-blogger?

3. Hvilke bilmerker bør jeg velge/styre unna, og hva er generelt lurt å tenke på når jeg skal kjøpe bruktbil?

4. Hvor stor er sjansen for å få arr etter en 2. grads (muligens 3. grads) forbrenning i panna?

5. Hva er gæærnt med de folka som dikter overskrifter i «Se & hør» og «Her & nå»?

never ending story [del 17]

[Advarsel: Dette er en kort og særdeles lite spennende oppdatering.]

Noen husker kanskje never ending story. Noen har fulgt føljetongen fra begynnelsen, og noen lurer kanskje på hvordan det går. Som jeg har sagt tidligere var det lettere å skrive spennende poster i begynnelsen. Både fordi det skjedde mer i begynnelsen og fordi det var enkelt å skrive i fortid.

Så hvordan fortoner livet seg for en dame med MS? I det store og det hele har jeg etter hvert lært meg å leve med sykdommen. Det kommer aldri til å bli som før, men det er ikke så verst sånn som det er heller. Jeg er ganske frisk og fin. Sånn sett er det ikke så mye nytt og spennende å fortelle om.

Innimellom blir jeg drittlei av sprøyta jeg må sette hver dag. Jeg skulle gjerne proppa i meg tabletter i bøttevis, men jeg må pent vente til vitenskapen gjør enda større framskritt (det ryktes at piller er på vei, men ikke ferdig utprøvd). Og så er det jo det faktum at jeg får en eller to dårlige perioder i løpet av vinteren. Det er ikke noe å klage over hvis jeg skal sette det i perspektiv, men nesa kan noen ganger bli veldig kort når man er syk. Jeg fortsetter å krysse fingra og håpe på en kur…

oppspilt

Definisjonen på skrekkblandet fryd er, akkurat nå: Jeg har fått eget kontor! Jeg føler meg som en unge som har løpt det forteste jeg kan hjem, og ikke får fortalt alt jeg vil fortelle fordi jeg er rød i kinnene, andpusten og hektisk.

Eget kontor, faktisk! Det er voksent, det…

spørsmål [5]

1. Finnes det noen som helst grunn, med mindre man er Thor Hushovd him self (eller Kurt Asle Arvesen da), til å sykle i veien fremfor å bruke gang- og sykkelsti? (Dette er et spørsmål jeg ikke finner noe annet svar på enn «nei».)

2. Hvordan kvitter man seg med bekymringer/frykt er irrasjonell?

3. På hvilket tidspunkt er det gunstig å fortelle ny arbeidsgiver at man har MS?

4. Hvordan kvitter man seg med en venn (som man ikke vil ha som venn mer) på en smertefri måte?

5. Har du en 40 % jobb i baklomma som jeg kan få?

isdronningen som smeltet

Jeg er emosjonell for tida. Rett og slett. Jeg gråter av Oprah, ekstrem oppussing og av American Idol -innsamlingsaksjon. Jeg orker ikke å se alle reklamene fra Unicef og lignende organisasjoner som ruller over tv-skjermen med bønn om å hjelpe alle de millioner av barn som så sårt trenger mat, klær, medisiner, skolegang osv. Og jeg tenker på hvordan i himmelens navn jeg skal få råd til å gi penger til alle jeg så gjerne vil gi penger til.

Jeg tenker på bestemødrene mine som begge er ved livets endestasjon. Den ene på aldershjem, tannløs og hjelpeløs med begynnende/medium demens (hun husker fortsatt folk, men vet ikke hvilken dag det er eller når hun sist fikk mat). Den andre med uhelbredelig kreft, som bare venter på å trekke sitt siste sukk. Men ingen vet hvor kort eller lang tid det vil ta. Jeg tenker på min mor som skal miste sin mor, og jeg tenker på andre familiemedlemmer som ikke har det så greit.

Jeg tenker på lille «reka» som skal komme til verden om et halvt år, og ber til høyere makter om at han/hun får med seg all den bagasjen som trengs. Jeg takker de samme maktene for at lille niese, som skal bli storesøster, er perfekt og har det bra.
Jeg tenker på alle familiene jeg skal møte gjennom jobben jeg begynner i, og om jeg klarer å holde følelsene på nødvendig avstand. Jeg håper at jeg klarer å gi dem «noe». At jeg klarer å ta avgjørelser som i første rekke er bra for barna/ungdommen, men som også foreldrene kan leve med. At jeg klarer å møte dem med respekt og anerkjennelse, slik at møtet med barnevernet ikke blir en krenkelse, men den hjelpen det er ment å være. Kort og godt: jeg håper jeg kommer til å gjøre en god jobb.

Jeg tenker på den lille kattepusen jeg har hatt besøk av i dag, og skjønner ikke hvorfor det var så vanskelig å være streng mot den. Selvfølgelig tok jeg den med ut de fire gangen h*n kom inn (og ga den verken vått eller tørt), men da h*n la seg til rette i stolen ved siden av meg på terrassen, klarte jeg ikke å jage h*n bort. Nå i kveld har jeg nesten håpet på at den skal komme tilbake, -og jeg er ikke videre begeistret for katter…

Jeg har rett og slett vært ei sippeguri de siste dagene, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er ingen åpenbar grunn, så da går det vel over like fort som det kom. I morra får jeg dra og kløyve litt ved. -Kanskje det hjelper å gjøre noe nyttig. Det gir ikke mat til alle sultne barn eller kurerer sykdommer og alderdom, men kanskje jeg kommer på en god idé, eller noe sånt…