jeg folder mine hender små

Noen ganger ber jeg til Gud. Dvs: jeg gjør det når jeg husker det, så jeg kan ikke kalle det en rutine for å si det sånn. Dette skjer etter sengetid, og jeg sier ordene inni meg. Av en eller annen grunn har jeg de siste årene fått det for meg at jeg skal begynne med «Fader vår». Ofte må jeg snu før jeg kommer halvveis og begynne på nytt, fordi jeg er så trøtt at tankene vandrer langt av gårde før jeg kommer til vårt daglige brød.

En annen ting er at jeg retter ordene mot Gud, ikke Jesus. Jeg vet ikke grunnen til det heller, men kanskje har det noe med at det er mer effektivt å tiltale sjefen direkte i stedet for å gå gjennom et mellomledd.

Uansett; jeg kommer meg gjennom «Fader vår», og da prøver jeg å være flink til å takke for gode ting. (Hvis ikke så er det jo litt dumt å be om ting, hvis man ikke viser noen form for høflighet, men ikke si det til Gud.) Jeg takker for at jeg er frisk og rask (hvor rask er jeg egentlig på en skala?), at jeg har en fin familie, at jeg henger med på skolen og andre lignende greier. Hvis det er noe spesielt som har skjedd eller noe som er vanskelig så ender det som regel med at jeg bare sier: «Ja, du skjønner hva jeg mener» uten å fullføre tankerekka. Men stort sett ber jeg ikke om så mye annet enn at familie, venner og folk generelt skal ha det trygt og godt. Jeg syns egentlig ikke det er for mye forlangt.

Det har også hendt seg at Gud har fått en aldri så liten tordentale. Og da er ikke jeg den som pakker det inn i bomull. Jeg syns det er rett og rimelig, hvis man skal gå ut i fra at fyren (det er vel politisk ukorrekt å tenke på Gud som en mann, men…) er allmektig. Han tåler vel litt han og.

Så ja. Jeg ber rett som det er.
Se det. Det var vel ikke noe hokus-pokus vel?

Reklamer

10 kommentarer om “jeg folder mine hender små

  1. Ikke hokus pokus. Men det viser seg at de fleste ber om de vil ha noe (trygghet, sikkerhet, avgjørelser etc) eller når de er i nød (sykdom etc)
    En form for siste utvei, vi bruker den og!

    Jeg velger å tro på en romslig Gud, en som godt tåler å bli satt på plass. En som kan ta en tordentale. Ellers er det vel ingen vits i?

  2. Så koselig post. :-) Husker pappaen min alltid sang «jeg folder mine hender små» når jeg var liten og skulle legge meg.. Gode minner. :-)

    For å (nesten) sitere noen (som vel egentlig gjaldt tilgivelse)..: «(å tilgi er som å be)..,det er ikke sikkert det blir bedre, men det blir i alle fall ikke verre». Sant, det.. :-)

  3. Jeg er jo ikke religiøs lenger, men den gang jeg var det husker jeg det som veldig trygt og fint å be. Det hender jeg savner å ha noe å tro på.

    Men jeg blir alltid glad når noen sier de ber for meg, uavhengig av trosretning. Det kan aldri bli for mange gode tanker i verden.

  4. Randi: Jeg tror Gud har humor også… ;)

    Ulme: Nei, verre blir det nok ikke. Hvis ikke man ber om noe skikkelig ille da.

    Delirium: Ja, jeg har da bedt for deg, mener jeg å huske. Det er bra med sånne som deg, som syns det er greit selv om man ikke har (den samme) troen. :)

  5. Sier meg enig med delirium her, det hender jeg savner å ha noe å tro på.
    Kanskje spesielt etter at poden kom til verden.
    Det hadde vært så greit å hatt en medhjelper som kunne hjelpe oss og passe litt på ham. :o)

  6. Anja: Delirium får nesten svare for seg selv, tror jeg. :)

    Sorgenfri: Jeg har vokst opp med det, så for meg er troen «bare» en naturlig forlengelse av barnelærdommen. -På en måte… Poden har nok englevakt skal du se. ;)

  7. Røverdatter: *klemme på*

    Anjaunlimited: Nei, jeg er ikke religiøs. Den følelsen jeg får av solnedgang eller bølgebrus eller en storslått skog eller barnelatter har overhodet ingenting med en religiøs følelse å gjøre. Dette vet jeg fordi jeg var knallhardt troende frem til slutten av tenårene. Jeg tror knapt nok jeg kan kalles troende på det tidspunktet heller da jeg var komplett overbevist om at Gud fantes. Jeg bare visste det liksom.

  8. Denne posten fikk meg til å tenke over om jeg ber lenger. Jeg er oppvokst med aftenbønn og bordbønn i heimen, og vi har fast rituale der vi synger «Kjære Gud Fader» for de små, men da jeg var yngre ba jeg også mer spontant. Det gjør jeg sjeldent lenger. Jeg blir nesten litt trist av å tenke på det.

    Og det verste med å miste morfaren min i desember, var å miste det at han ba for meg. Han var en dedikert forbeder. Men jeg velger å tro at han gjør det fremdeles – der han er nå.

  9. Alliene: Takk for fin kommentar. Jeg tror ikke det finnes noen regler for bønn (bortsett fra i Bibelen, kanskje?), så det er vel ingen skam å snu. Altså, man kan alltids begynne å be igjen selv om det er lenge siden sist. ;)
    Jeg tror også morfaren din ber for deg der han er nå. :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s