Månedlige arkiver: mai 2008

jeg folder mine hender små

Noen ganger ber jeg til Gud. Dvs: jeg gjør det når jeg husker det, så jeg kan ikke kalle det en rutine for å si det sånn. Dette skjer etter sengetid, og jeg sier ordene inni meg. Av en eller annen grunn har jeg de siste årene fått det for meg at jeg skal begynne med «Fader vår». Ofte må jeg snu før jeg kommer halvveis og begynne på nytt, fordi jeg er så trøtt at tankene vandrer langt av gårde før jeg kommer til vårt daglige brød.

En annen ting er at jeg retter ordene mot Gud, ikke Jesus. Jeg vet ikke grunnen til det heller, men kanskje har det noe med at det er mer effektivt å tiltale sjefen direkte i stedet for å gå gjennom et mellomledd.

Uansett; jeg kommer meg gjennom «Fader vår», og da prøver jeg å være flink til å takke for gode ting. (Hvis ikke så er det jo litt dumt å be om ting, hvis man ikke viser noen form for høflighet, men ikke si det til Gud.) Jeg takker for at jeg er frisk og rask (hvor rask er jeg egentlig på en skala?), at jeg har en fin familie, at jeg henger med på skolen og andre lignende greier. Hvis det er noe spesielt som har skjedd eller noe som er vanskelig så ender det som regel med at jeg bare sier: «Ja, du skjønner hva jeg mener» uten å fullføre tankerekka. Men stort sett ber jeg ikke om så mye annet enn at familie, venner og folk generelt skal ha det trygt og godt. Jeg syns egentlig ikke det er for mye forlangt.

Det har også hendt seg at Gud har fått en aldri så liten tordentale. Og da er ikke jeg den som pakker det inn i bomull. Jeg syns det er rett og rimelig, hvis man skal gå ut i fra at fyren (det er vel politisk ukorrekt å tenke på Gud som en mann, men…) er allmektig. Han tåler vel litt han og.

Så ja. Jeg ber rett som det er.
Se det. Det var vel ikke noe hokus-pokus vel?

Advertisements

midlertidig hukommelsestap

Jeg hadde en bloggpost på fingertuppene, men den var plutselig som trekt ned i do. Borte. I hele går gikk jeg og grublet på hva det var jeg hadde tenkt å skrive om. Jeg var nemlig særs fornøyd da jeg fikk idéen, og tenkte at «det blir en snerten liten bloggpost det, tenker jeg». Jeg har mentalt gått gjennom en gjeng med temaer for å lokke posten frem fra hjernens dyp, men uten hell. Den er skikkelig godt gjemt, eller evt. søkk borte.

Nuvel, det ble i det minste en bloggpost av dette også. Og for å spe på med litt katteblogging: I dag får jeg besøk av lille niese (som slettes ikke er noen katt). Hun skal komme på overnattingsbesøk, så da blir det liv i leiren. Vi skal kaste stein i vannet, tegne, synge og på bytur. Jeg gleder meg!

ey, rasshøl og slasker!

Kan du lære meg å gi litt mer faan? Har du noen tips og triks, eller ligger det i genene? Arv eller miljø? Det er så innmari slitsomt å gruble, bekymre seg og tenke på alt som går, har gått eller kan gå gæærnt.

Som rasshøl eller slask, så skjønner jeg om du ikke vil stå fram med fullt navn, så du kan kommentere anonymt om du vil. Jeg vil bare lære meg å ikke bry meg om alt mulig mellom himmel og jord, eller ta litt lettere på ting. Vær så snill å gi meg trylleformelen eller røp noe av hemmeligheten, før jeg utvikler magesår.

Hvem er det jeg prøver å lure? Hvilket rasshøl eller hvilken slask bryr seg om hvorvidt jeg bekymrer på meg magesår eller det som verre er? De kunne vel ikke gitt mer faan…

store oppdagelser

Lille niese sitter i badekaret. Fullt av vann. Hun leker med en klut. Alt dreier seg om å undersøke hvordan kluten oppfører seg under vann, over vann, vridd opp, krøllet sammen, full av vann, på den ene siden og på den andre siden. Innimellom vasker hun ansiktet sitt eller ansiktet mitt. Så plasker hun litt med kluten før hun gjentar alle de ovennevnte alternativene. Kluten testes under vann, over vann o.s.v.

Etter langt om lenge kommer tidenes underdrivelse: Den er litt bløt.

frøken fikser [del 2]

…Selvsagt kunne ikke alt gå på skinner etter å ha blitt frarøvet bilskilt og ordnet det praktiske som kommer i kjølvannet av slike hendelser.

På mandag ankom jeg, etter avtale, biltilsynet i byen jeg bor i. Jeg var svært optimistisk etter å ha gått til anskaffelse av to forskjellige skruestørrelser. -Det skiltet skulle på igjen uansett og samma hva.
Jeg trekker kølapp og det blir min tur uten sniking i køa eller menn bak skranken som snakker med kamerater. Jeg forteller hva mitt ærend er, mannen henter skiltet og jeg betaler for meg. Alt er såre vel helt til jeg, til min store forskrekkelse, oppdager at det ikke er et eneste hull til skruene i skiltet.

Røverdatter: Hæ?! Er det ikke skruehull i skiltet?
Mannen: Nei, de lager ikke hull i bilskilt.
Røverdatter: Jammen, hvordan skal jeg får skrudd det fast på bilen min da?
Mannen: Nei, det er vel noen på verkstedene rundt her som kan hjelpe deg?
Røverdatter: Ja…jeg hadde tenkt jeg kunne gjøre det selv jeg, men…

Tilbake i den skiltløse bilen lurte jeg litt på hvor det egentlig fantes bilverksteder i denne byen, men jeg fattet mot. Ute på veien kom jeg til og med på at det fantes et Mercedes-verksted borti gata. Jeg satte kursen og spekulerte i hvor dyrt dette skulle bli. Med min personlige økonomi i tankene, klekket jeg ut en plan…

Om jeg er aldri så mye for likestilling åpnet jeg samtalen med bilverkstedsmannen med følgende (alltid like effektive): «Hei, er det noen som kan hjelpe en kvinne i nød?» (Denne setningen må eskorteres av et søtt smil og tindrende øyne, men ikke så tilgjort at det mister troverdighet. Man er jo ikke helt hjelpesløs heller!) Mannen falt (som så mange andre før han) selvsagt for trikset, ble med damen ut, skrudde på plate som skiltet ble plassert i, nevnte at jeg jo kunne fått skruer hos dem og ba meg komme dit neste gang noe skulle inntreffe. Alt sammen helt gratis! Jeg takket naturligvis for hjelpen og dro av gårde med nytt skilt og en hel masse tilbakelagt trøbbel.