Månedlige arkiver: mars 2008

om å komme i gang

Etter noen mindre oppmuntrende ladninger med snø, er det nå deilig å kjenne at våren er i ferd med å ta opp kampen med vinteren. Det hjelper på det meste at gradestokken holder seg på plussiden hele døgnet og at det går an å sitte ute i sola og kjenne at den varmer.

I tillegg har jeg så smått begynt å lese litt til oppgaven, og jeg har slengt inn et par jobbsøknader. Kanskje jeg har fått noen fregner også.

koselig påminnelse

Å være sammen med min niese er ikke for amatører. Hun er meget aktiv for tida og det går i hundre fra morgen til kveld. Når hele familien er samlet samtidig, som på hytta i påskehelga, blir det gjerne litt hektisk. Allikevel var det litt overraskende da jeg fant to smokker i skittentøykurven min på studenthybelen i dag…

bursdagsbarn

For mange år siden ble en liten røver født. Det var påskeaften det herrens år 1978 og solen strålte den dagen. Røverens mormor og mannen hennes gikk på ski tvers over landets største innsjø. Røverens tante brukte spark til og fra sykehuset flere ganger for å bli oppdatert om den nye verdensborgerens ankomst, men den lille røveren hadde god tid. Røverens far hang ut av vinduet og ropte beskjeder, men måtte sende sin søster hjem flere ganger.

Så utpå kveldinga, nærmere bestemt ti på halv ni, hadde røveren og moren strevd lenge nok. «Åh! Denna er som snytt ut av nesa på far sin!» var det første jordmora sa. -Før hun i det hele tatt sa noe om kjønn eller andre ting som kunne være av interesse for foreldrene. Det ble en røverdatter.

Røverens tante var den første til å få hilse på den lille, til tross for protester fra sykehusansatte. Røverens far bestemte at hans søster skulle få se og da ble det sånn. Røverens farmor, og fler med henne, prøvde å berolige moren med at «hun vokser det nok av seg» da de fikk se at røverdatteren var født med rødt hår. I 1978 var det nok ikke stuerent med rødhårede røvere. De fikk dessverre rett, for røverdatteren vokste det av seg en gang i 20-årene.

De kalte røverdatteren for Ane, og det het hun i to uker. Da fant røverforeldrene ut at datteren ikke var noen Ane og ombestemte seg. Allerede fra starten av var røverdatteren en strukturert dame. Hun sov, spiste og bæsjet med fire timers-intervaller, så man nesten kunne stille klokka etter henne.

Og nå tror jeg egentlig ikke jeg vet så mye mer om akkurat de første timene og dagene jeg levde, men det jeg prøver å si er at jeg er 30 år i dag. Tjohei!