eldreomsorg

For noen måneder siden fikk min farmor flytte til et sykehjem. Dette er vel og bra, og det er betryggende at hun har folk rundt seg.

Jeg er ikke bevandret i norske sykehjem, men det er en tanke som har slått meg etter å ha besøkt min farmor noen ganger. Hun bor på en avdeling, og har altså flere medbeboere. De gangene jeg har vært der har hun og flere av de andre sitti på dagligstua. Tanken som har slått meg er at pleierne som jobber der sitter inne på vaktrommet og ler og drikker kaffe. Altså; de løper jo til og fra hvis noen trenger hjelp (går jeg ut i fra), men tanken min går mer på dette med at de ikke er sammen med de som bor der. Nå kan det godt hende at jeg tråkker veldig i salaten, men på en måte så sammenligner jeg det litt med å jobbe i barnehage. Ikke at jeg sammenligner de eldre med barna, men burde ikke de som jobber der være sammen med brukerne/pasientene/beboerne? Eller er det ikke sånn man gjør det på sykehjem rundt omkring?

Jeg må ta noen forbehold her, for jeg er utrolig takknemlig for at noen tar vare på de syke og gamle. Det er et yrke jeg har stor respekt for, så jeg mener ikke å være veldig kritisk. -Mer nysgjerrig kanskje. Dessuten har jo jeg kun vært innom på besøk, så jeg vet jo ikke hva de gjør mesteparten av tida.

Reklamer

13 kommentarer om “eldreomsorg

  1. Jeg tror dette er litt både og, i grunnen. Jeg er jevnlig på besøk på sykehjem selv, og der er pleierne som regel alltid sammen med beboerne på fellesstuen. Det er sjeldent jeg ser noen sitte på personalkontoret, faktisk.

  2. Anett: Ja, så det vil evt. være forskjell fra sted til sted. Eller kanskje til og med hvem som er på jobb har noe å si…

  3. Nei, du tråkker absolutt ikke i salaten. Dette er et velkjent tema i min verden. Praksis varier nok fra sykehjem til sykehjem, men jeg tror nok at det mange steder er fokus på dette- altså at man skal være sammen med beboerne på oppholdsrommene.

    Samtidig så kan jeg godt skjønnne at de ansatte kan ha behov for en liten pause for seg selv også, i ro og mak. Det er et slitsomt arbeid de har, og en liten pust i bakken på pauserommet er de vel unt. Så lenge det ikke blir sånn at de eldre alltid blir sittende alene- det er ikke noe særlig.

  4. Flopsy: Jeg er helt og fullstendig enig i at de ansatte fortjener pauser, og de som har nettopp dette yrket har kanskje behov for 5-10 min oftere enn andre yrkesgrupper (i tillegg til evt. matpause). -Det har jeg all forståelse for. Nå har jo ikke min farmor vært der så lenge, og jeg er ikke på besøk hver dag, men inntrykket er at dette er et av de sykehjemmene der de ansatte ikke er så mye sammen med beboerne utenom når de skal ha mat og stell. MEN jeg håper det er feil inntrykk…

  5. Men hva med beboernes behov for pauser fra de ansatte? Sykehjemmet skal jo være et «hjem.» Og beboerne er der ikke egentlig for å bli passet på, de er der for å få stell, mat, trygge omgivelser osv. Så jeg er rett og slett ikke sikker på om det er så opplagt at de ansatte skal se på dagsrevyen sammen med beboerne?

  6. Frederikke: Hm…et godt poeng som jeg ikke har tenkt over. Jeg er enig i at de ansatte ikke trenger å sitte på fanget til beboerne (litt flåsete sagt). Allikevel, jeg håper at de ansatte tar seg tid til å sette seg ned og småprate litt innimellom (og det gjør de sikkert også).

  7. Det jeg husker fra å da jeg arbeidet på sengepost på sykehjem, var stort sett at jeg sprang og svarte klokker fra ti over sju til det var på tide å gå hjem klokken to (sommervikarer fikk de korte vaktene; mindre betalt – like ofte på jobb). Det var lite faglært bemanning og ting gikk mye på høgg og belegg.

    Jeg har også arbeidet en sommer på en skjermet avdeling for demente, der mye av jobben var å sitte sammen med pasientene og være rolige (for å si det enkelt) – så det var en helt annen virkelighet.

    En av forskjellene mellom sykehjem og barnehage, er som Frederikke sier at beboerne på sykehjemmet ikke trengs å «passes på» slik som barn i barnehage ofte trenger – dessverre er bemanningen på sykehjemmene ofte så dårlig at det sjelden er et problem at pleierne er for mye sammen med pasientene (etter min erfaring).

    Som pårørende har jeg opplevd det ganske merkelig å komme første gang til sykehjemsavdelingen og finne alt personalet på røykealtanen da jeg prøvde å finne ut hvor damen jeg skulle besøke bodde – og tenkte vel noe av det samme som du skriver her.

  8. Jeg har nok litt samme oppfatning som Ragnhild her, det er sjelden et problem at brukerne får se for mye av personalet. Heller omvendt.

    Men det er viktig det Fredrikke sier om at sykehjemmet skal være den enkelte beboers hjem. Det innebærer rett til privatliv når man ønsker det, i hvert fall ideellt sett.

    Det med at beboerne ikke trenger å passes på er vel også en sannhet med visse modifikasjoner. 80 % av de som bor på sykehjem har demens i en eller annen grad, og omtrent samtlige har sykdommer og helseplager som må passes opp. Det betyr ikke at de ikke kan få være i fred innimellom, når de ønsker det. Men de må på en måte passes litt på også.

  9. Ragnhild og Flopsy: Jeg skjønner at det nok er forskjeller fra sted til sted, både pga de som jobber der og ut i fra hvilke behov beboerne har. Når det gjelder min sammenligning med barnehage så tenkte jeg ikke på dette med at de må passes på. Det var mer det relasjonelle og samværet. Mennesker er jo grunnleggende sosiale, og hvis beboerne blir benka foran tv’en (som forøvrig står på så lavt at ingen hører noe) for at de ansatte kan sitte på vaktrommet, så skurrer det litt for meg. MEN som jeg har sagt; det er forhåpentligvis jeg som har litt feil inntrykk av avdelingen der min farmor bor. Jeg er helt enig i at man skal ta hensyn til privatliv OG at de ansatte trenger en pust i bakken. Det jeg er mest opptatt av er den berømte mellomtingen: Beboerne bør både ha et privatliv og et sosialt liv. :)

    Og igjen: Jeg har virkelig STOR respekt for den jobben som gjøres i eldreomsorgen! :)

  10. Flopsy, du har selvsagt rett i det at beboerne på sykehjem må passes på i forhold til deres sykdommer og fysiske tilstand – tiden da de eldre kom på sykehjem for egen maskin bærende på en koffert er noe vi bare hører veldig erfarne pleiere snakke om. Innimellom har man jo også pasienter man må passe på ikke stikker av og går seg bort i tillegg..

    Alt i alt ser det ut som vi er veldig enige alle sammen!

  11. Da jeg jobbet på sykehjem så løp jeg rundt heeeele dagen og hjalp beboerne med forskjellige ting. Den eneste sjansen jeg fikk til å sette meg ned var i pausen min. Hvis vi en sjelden gang hadde ledig tid utenom pausen, så satte vi oss i sofaen hos beboerne og pratet med dem eller leste i et blad til dem. Men det var sjelden det var tid til å gjøre noe annet enn å løpe rundt som en gal og prøve å få alt gjort.

  12. Jeg har også fått mormoren min på sykehjem.
    Blogget litt om det under temaet -døden- på min blogg.
    Det verste der synes jeg er at personalet ikke har tid til dem. De blir sittende der uten mer hjelp enn det som er høyst nødvendig.

    Det som er sikkkert er at det å få ett innblikk i situasjonen hos de eldre på sykehjem er at der er ikke alt som det burde.
    En kan faktisk få seg ett sjokk når en ser hvordan livet deres arter seg videre der.
    De gamle blir ofte ensomme og mistrives.
    Er ikke det ett tegn på at det er noe som ikke er som det burde?

    Våre gamle er jo oppvokst i traqnge kår og klager kanskje ikke så mye som vår generasjon gjør elller kommer til å gjøre.

  13. Ragnhild: Ja, vi er nok ganske enige. :)

    M: Jeg har full forståelse for at det er mye å gjøre på sykehjem, og tviler ikke på at de ansatte prøver å disponere tida si så godt de kan. Og jeg må bare presisere at dette er ikke en post om hvorvidt de ansatte burde ta seg pauser eller ikke. Mitt spørsmål var mer rettet mot hva de bruker tida som evt. er «til overs» til. :)

    Tordenlill: Ja, som vi har snakket om lenger opp i kommentarfeltet her, så er det nok ulik praksis på ulike sykehjem. Noen steder er det sikkert en slags «kaffe og skravle-kultur», men jeg vil anta at de fleste steder gjør de så godt de kan med de ressursene de har. Når det gjelder klaging så har ikke min farmor noen problemer med det (dersom hun er misfornøyd), men mitt inntrykk er at hun har det godt der hun er. Det er selvsagt betryggende når man er pårørende. Håper det blir bedre for din mormor, hvis ikke så er det lov å si i fra hvis forholdene ikke er gode nok. Lykke til! :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s