Månedlige arkiver: oktober 2007

realityrøver

Hvordan hadde det gått med røverdatter som deltaker i ulike realityprogram? (Bare for å ha noe å skrive om…)

Robinsonekspedisjonen, Tv3:
Jeg hadde mest sansynlig besvimt av varmen. Jeg hadde besvimt av matmangel. Jeg hadde blitt syk av programlederen. Jeg hadde besvimt av idiotiske meddeltakere. Med andre ord: Jeg ville vært bevissløs mesteparten av tida.

Idol, Tv2:
Tja…La oss bare si det sånn at jeg ville hatt mer å gjøre i den konkurransen enn Anne som ble stemt ut på fredag.

Jakten på kjærligheten, Tv2:
Jeg ville blitt sendt hjem fortere enn jeg kunne si «bonde». Ikke fordi jeg har noe i mot bønder, men fordi jeg nok ikke hadde hatt det rette engasjementet. MEN hvis jeg skal tenke meg at jeg hadde det, for postens del, så hadde jeg nok kjempet med nebb og klør for å få den jeg ville ha. Uansett; kjærlighet på tv er litt kleint.

Skal vi danse, Tv2:
Nå er ikke selskapsdans mitt felt, men jeg var en gang ganske flink til å adoptere dansestiler, så det hadde kanskje vært mulig å pusse støv av gamle ferdigheter. «Skal vi danse» hadde nok ikke vært det dummeste realityprgrammet for røverdatteren.

71 grader nord, TvNorge:
Jeg hadde rett og slett blitt gæærn av å pakke opp og ned den himla lavvoen bortimot hver dag. Greit å være på tur, men skal jeg sove i lavvo så hadde jeg satt pris på at den stod på samme sted over en lenger periode. Ellers må jeg nok bare innrømme at verken form eller kondis hadde kvalifisert til deltakelse i utgangspunktet, men mot har jeg nok av. Det hadde nok vært lavvoen som hadde gjort utslaget.

Peking Express, TvNorge:
Her hadde jeg vært nødt til å velge en partner, og da tror jeg det måtte blitt min eldste lillebror. Da hadde det blitt en fin balansegang mellom krangling og moro. Dessuten er han løsningsorientert, beskyttende og kjenner meg godt. Faktisk tror jeg vi ville gjort oss ganske bra på et sånt program!

sånn er ståa

Siden det er søndag, og folk har bedre ting å drive med enn å lese blogger tenkte jeg at jeg kunne slippe unna med en alt-og-ingenting-post.

Hvis du har glemt det så har vi stilt klokka en time tilbake i natt. Fra kl. 03:00 til 02:00 og vips så er vi altså på vintertid. Jeg syns vel strengt tatt det er litt tidlig med snø, men jeg har begynt å bli lei av de skiftende temperaturene. Det er greit at det blir kaldt nå, så vi slipper å leke «ta av og på lue»-leken.

For spesielt interesserte kan jeg rapportere at MS’en er sur og tverr om dagen. Store deler av fredag og lørdag ble tilbrakt i sengen, i håp om å gi kroppen mulighet til å ordne opp med f***skapen. Jeg regner med at søndag og mandag (studiedag) blir tilbrakt i samme område.
Den beste måten å beskrive formen på er at det kjennes ut som en salig blanding av influensa, fyllesyke og døgnet etter en real omgang med spysjuken. Det verker i ledd, jeg er «ør» og «uggen», og kroppen kjennes hul, beinete selv om den slettes ikke er det. Hvis jeg beveger meg litt mer enn mellom senga og kontorstolen så føles beina umedgjørlige (men de er egentlig ikke det.) Veldig ubehagelig og verre enn det har vært på lenge.

I praksis gjør jeg det jeg kan for å holde hodet over vannet. Jeg prøver etter beste evne å bidra med min kompetanse, ta utfordringer, følge opp tilbakemeldinger fra veileder, si lure ting i faglige diskusjoner og ikke minst gjøre en god jobb i forhold til ungdommene.
Det er krevende og spennende på samme tid, så dagene svinger mellom at jeg føler meg udugelig og maktesløs til at jeg føler meg ganske kompetent og flink. Jeg prøver å trøste meg med at det sikkert er sånn det skal være.

Jeg savner ikke bandet mitt etter at jeg i sommer besluttet å legge det ned. Jeg kan kanskje savne å synge, men ikke i det bandet. Med tid og stunder får jeg kanskje prøve å få til noe annet, for jeg må jo synge. Men det er godt at jeg ikke savner bandet.

Noen ganger blir jeg litt sliten og matt av å stort sett være mye rundt mennesker som er ca. 8-9 år yngre enn meg. De er søte og hyggelige, men det er ikke alltid at våre interesser er sammenfallende, for å si det pent. Det kan bli litt mye av det gode, og sånt kan jeg bli litt sliten og irritabel av. Sikkert en dårlig egenskap hos meg, men alle trenger litt variasjon.

Jeg burde sikkert fortalt mamma at jeg ikke er helt i form om dagen, men hun blir så bekymra. Og noen ganger så har hun en tendens til å bagatellisere. -Sikkert for å beskytte seg selv på en måte, men jeg får en snikende følelse av ikke å bli trodd. Dessuten er det ikke noe hun kan gjøre fra eller til, men jeg går og «tygger» litt på om jeg trenger at hun vet. Det er kanskje enda en bakside med at symptomene er usynlige, -at jeg får behov for at noen vet. Det er noen som vet, men ikke mamma denne gangen. Det er forresten veldig ulikt meg å ikke fortelle noe til mamma, så det blir vel en telefon i løpet av dagen tenker jeg.

Jeg liker søndager. Å sitte i stolen min, med joggebukse og se repriser på tv er lov på hviledagen. God søndag!

positiv tolkning

Jeg var på besøk hos min farmor på sykehjemmet for en stund siden. Da jeg skulle dra igjen møtte jeg to damer med hver sin rullator som tilsynelatende gjorde unna dagens trim ved å trave korridoren opp og ned. I det jeg er i ferd med å passere hun som lå først i løypa sier hun:

«Åh, jeg syns du lignet sånn på en annen, for hun hadde akkurat de samme stripene (jeg hadde t-skjorte med diagonale striper på) og fargene og…Men jeg ser nå at det ikke er henne.
Hun var tykkere enn deg.
«

Er det det som kan kalles et skjult kompliment?