Månedlige arkiver: september 2007

Tja…

Her skjer det ikke mye for tida, skjønner jeg. Det er i hvert fall ingen nye poster her hver gang jeg klikker forbi og sjekker. Mystisk…

Ja, ja, nei, nei, jo, jo.

Vi får sjå da vettu.

Advertisements

avisutklipp

Året er 1992, og lokalavisa rapporterer følgende:

«Det var fire år en skulle vært i romjul’n. Fire år og like dyktig til å framføre Prøysen som unge Røverdatter (jeg var fjorten år i 1992, ikke fire -red. anm.). Utvilsomt det mest sjarmerende innslaget under førjulstreffet i kulturhuset. Med de «riktige» faktene, den naturlige lespingen som følge av tannfelling og perfekt spontanitet slik en fireåring gjør det, framførte hun Prøysens lille julesukk så knapt en kjake var stram i salen. Herlig.»

[red: Noen skryter av seg selv ved å lete frem femten år gamle avisutklipp, andre gir ut bøker og sånn…]

solveig, høsten og meg

Da jeg, i denne forbindelse, var Solveig, skrev jeg en post om høsten.

Selv om Solveig var falsk, så var ikke posten det. Jeg er ganske glad i høsten, selv om det betyr at det er lenge til sommeren. Forskjellen på sagnomsuste Solveig og meg er at jeg drikker kakao i stedet for te og ser på tv fremfor å lese bok. Men jeg liker at lufta blir kald og klar, å tenne lys og å tulle meg inn i et teppe. Så lenge det ikke regner og blåser hver dag, er jeg glad i høsten.

Nå om dagen er det verken eller. Det er for varmt til å finne frem ullundertøyet og skjerf, og det er for kaldt til å løpe rundt med korte ermer og bare tær. Derfor syns jeg at det bare kan bli høsten (siden det allikevel er den veien det går), sånn at vi slipper den fæle hva-skal-jeg-ha-på-meg-leken. Det er bare forvirrende med sånn midtimellomvær. Ja takk til varme klær, frostrøyk og varme kopper med kakao.

never ending story [del 14]

I dag er det seks år siden jeg fikk diagnosen MS. Hipp hurra for meg og tjohei! I anledning dagen, tenkte jeg det var på sin plass med en never ending story-post.

Nå har jeg blogget never ending story med ujevne mellomrom siden juni i fjor. I løpet av den tida har jeg kun fått to henvendelser fra folk som enten har MS selv, eller er pårørende. Det har jeg satt stor pris på, og på en måte skal jeg jo være glad for at det ikke er mange.

MEN nå etterlyser jeg altså flere som har MS eller er pårørende. Ikke for at vi er programforpliktet til å kommunisere med hverandre, men rett og slett fordi det må jo være flere der ute!? Jeg hadde satt pris på et lite pip, anonymt eller ikke, om ikke annet så bare for å vite om det er noen med MS som leser denne evige føljetongen. Som sagt; vi trenger ikke å bli venner eller ha noe videre kontakt hvis det ikke er ønskelig.

Jeg kan jo legge til at noe av grunnen til at jeg lurer er fordi det er flere her i bloggerby som har ME eller er pårørende som blogger om det, men hittil har jeg bare funnet meg selv(!) som blogger om MS.

Ja, det var bare det…

Vil du vite mer? Historien begynner her.