Månedlige arkiver: oktober 2006

never ending story [del 9]

[Lurer du på hva dette er? Her er begynnelsen.]

Da jeg først begynte på never ending story, var jeg veldig usikker på om jeg skulle poste den i bloggen i det hele tatt. Jeg skrev den som en føljetong fra begynnelsen, men brukte lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle offentliggjøre den eller ikke. Dette handler selvfølgelig om det som Iversen er inne på i sin post om kyssesyken. Hvor går grensen for å bli oppfattet som selvmedlidende, sytete og sykdomsfokusert?

De aller fleste av oss ønsker ikke å bli oppfattet som noen av delene, men når kommunikasjonen foregår skriftlig kan det være vanskelig å vite hvordan ordene blir lest og oppfattet. Når jeg forteller folk at jeg har MS, kan jeg bruke kroppsspråk, mimikk, humor og tonefall (eksempelvis) som forteller mottakeren at jeg ikke forteller det for å få sympati. Her i bloggen, hvor jeg kun kan bruke bokstaver og ord er virkemidlene litt mer begrensede.

Jeg ”prøvekjørte” historien for noen gode medbloggere før jeg publiserte første del. Jeg fikk stort sett positiv respons og bare konstruktive tilbakemeldinger. Veiinger for og i mot. Etter det har det jo bare gått oppover. Jeg er faktisk overveldet og veldig takknemlig for responsen jeg har fått, og når Iversen topper det hele med å si at jeg ikke virker selvmedlidende i det hele tatt, så føler jeg at jeg har gjort en ”god jobb” med å formidle det jeg ville. Iversen sier videre i sitt kommentarfelt at jeg virker fryktelig barsk. Da dukker neste dillemma opp. (For ordens skyld; jeg skjønte at Iversen ikke mente det på følgende måte.) Hvordan unngå å virke selvmedlidende uten å samtidig fremstå som uanfektet?

Siden jeg ikke har flere ferdigskrevne deler til never ending story, kan jeg ikke med sikkerhet si hva som vil dukke opp som tema. Men jeg ser for meg at noen fremtidige poster kan handle om nettopp den mentale biten ved å få MS-diagnosen. Da er også fallhøyden stor, fordi det kan være vanskelig å balansere mellom personlig og privat. Ettersom jeg skriver om det som har skjedd i fortiden, tror jeg allikevel at jeg har fått de ulike prosessene såpass på avstand at jeg er i stand til å gjøre dette skillet.

Jeg er ingen spådame(!), men dersom det kommer noen syteposter (det har det jo gjort før), skal jeg gjøre mitt beste for å begrense det. Uansett vil mattisborgen inneholde mer enn sykdom og sorgens kapitler i fremtida også.

Reklamer

queer pleasures

Hehe! Jeg har tenkt en stund på at det kunne vært moro å vite om det SÆRESTE folk har i musikksamlingen sin. Derfor benytter jeg anledningen, tar meg den frekke frihet og viderefører Guilty Pleasures-memen (jeg er ikke helt sikker, men tror den startet der) og spør:

Hva er det særeste du har i musikksamlingen din?

1. Det særeste jeg har er definitivt Emerson, Lake & Palmer. Spesielt godt liker jeg «Blues Variation» fra Pictures at an Exhibition (1971) og «Hoedown» fra Trilogy (1972), selv om det på langt nær er de særeste låtene ELP har.
2. Anja Garbarek: «Velkommen inn». Jeg har bare den plata av hu, og den er kanskje ikke så voldsomt sær, men har sine glimt.
3. Bob Dylan. Kanskje ikke så sær han heller, men til å være en relativt ung møy vil jeg tro at det ikke er så vanlig å høre på denne gamle karen. (Eller er jeg kanskje unødig fordomsfull ovenfor mine medsøstre nå?)
4. Bobby McFerrin. Hvis vi ser bort i fra «Don’t Worry Be Happy» har denne mannen ikke bare et imponerende instrument, men også noen litt sære/spesielle komposisjoner.
5. Det er kanskje litt sært å ha seg selv i cd-hylla også? *kremt* Nei, men det er jo ikke sær musikk! Det henspeiler jo bare på at jeg er sær! Tsk tsk!
6. Kate Bush. Hun har jo ikke bare «Wuthering Heights» på cv’n sin…
7. Koinonia: Jeg innbiller meg at ikke så mange som har hørt om dem, og enda mindre hørt dem. (Tar jeg feil?)
8. Peter Gabriel har også sine sære sider, vil jeg tørre å påstå.
9. Og det har kanskje Pink Floyd også?
10. Radka Toneff er litt sært. Sært navn i hvert fall! Jeg tror jeg stopper der, jeg…

Dette var mye vanskeligere enn å finne sanger jeg er flau for å innrømme at jeg liker. Det er jo helt sikkert noen som ikke syns dette er sært i det hele tatt. Det ble en kombinasjon av sær musikk og musikk som det er sært at jeg har. (Oi! Nå blir det komplisert.) Jeg fikk i hvert fall skrytt av at jeg har ELP i samlinga, og da var målet oppnådd.

Vær så god; føl deg tægget! (Nå er det min tur til å se om et «selvkomponert meme» kan spre seg…) Forresten; jeg tægger Børge, Esquil, Alliene, Elvis og Tine.

flaue toner

Jeg tægger mæ sjæl. Lett! Her er det om å gjøre å avsløre hvilke sanger man er litt flau over å like…

Black Eyed Peas: Where Is The Love
Jay-Z: It’s A Hard Knock Life
Celine Dion: Det meste bortsett fra My Heart Will Go On
Lilyjets: Going Blind
Lionel Richie: My Destiny
Sugababes: Stronger
Garth Brooks: American Honky Tonk Bar Association
Tone Damli Aaberget: The Bliss Song
Graig David: I’m Walking Away
Aretha Franklin & Mavis Staples: Oh Happy Day

En del av disse er jeg litt flau for å like fordi det går tretten av dem på dusinet. Celine Dion har vel vært «ut» lenge, men dama kan synge. Jeg regner med at det er litt flaut å være svak for country? Mr. Richie og Ms. Damli Aaberget er to sukkertøy, og spesielt sistnevnte er litt vel sukkersøt for meg (egentlig). Aretha Franklin og Mavis Staples vet hva de driver med, så her er det mest sjangeren jeg tenker på. Hører på (og ikke minst; synger med) en del gospel. Det er kanskje ikke så ofte, men det var aldri kult med gospel på ungdomsskolen…

[Ps: Iversen; jeg hører litt på musikaler av og til jeg også, men jeg liker Chess og Hair best.]