never ending story [del 7]

Har du ikke fulgt med? Her er [del 1], [del 2], [del 3], [del 4], [del 5] og [del 6].

Etter den andre innleggelsen, mens jeg fortsatt gikk på ”heste-kuren”, var jeg nødt for å ordne en del praktiske ting. Jeg måtte bl.a. i møte på sosialkontoret. Som nevnt tidligere falt jeg mellom to stoler når det gjaldt sykepenger og arbeidsledighetstrygd, derfor var sosialen eneste utvei. Jeg kunne jo ikke leve på mora mi heller(!) P.g.a. dobbeltsyn og ubalanse kunne jeg ikke kjøre bil, og var nødt for å ha følge til og fra. En gang da mamma og jeg var ute og gikk, sa hun: ”Ser du den kantsteinen der?” Jeg svarte: ”Ja, jeg ser faktisk to, men jeg vet ikke helt hvilken jeg skal styre unna”, og tok et godt grep i armen hennes.

Det er en klisjé, men i denne perioden oppdaget jeg hvem som virkelig stilte opp og ikke. Ei venninne fra videregående viste seg å være enestående. Slik jeg kjente henne fra før kom det ganske overraskende på meg at det var akkurat henne som skulle bli en uvurderlig støtte. Hun hentet meg, ga meg en støttende arm (borkstavelig talt) på vei inn til kontorene og ventet til møtene var ferdig. Jeg hadde faktisk ikke greid det uten henne.

Etter ca 10 dager på Dekadron var dobbeltsynet nesten borte, og jeg ble gradvis bedre. Hver dag hadde jeg små mål. Det kunne for eksempel være at jeg skulle gå til butikken. Butikken ligger i et senter der mamma jobba, og på formiddagen er dette et yndet samlingssted for pensjonister. I oppoverbakkene på veien som normalt ville tatt 5 minutter for en frisk 23-åring ble jeg ”forbikjørt” av grå parykker med rullator. Jeg stabbet meg av gårde og brukte 15-20 minutter på turen. På kontoret hos mamma tok jeg pause før jeg stabbet meg hjem igjen, og hadde nådd dagens mål. Da kuren var ferdig kom det noen etterdønninger med symptomer, men de slapp taket etter en stund. Tiden gikk, og jeg begynte å føle meg bedre mot juletider.

Etter jul begynte jeg i fysioterapi for å trene meg opp igjen etter flere måneder i seng og sofa. Samtidig begynte jeg å se meg om etter et sted å bo. Når jeg (og mamma) tenker tilbake på det, er det ganske utrolig at jeg sov på madrass på gulvet på rommet hennes i bortimot et halvt år. Hadde jeg vært frisk hadde vi nok gått hverandre på nervene, men fordi situasjonen krevde det gikk det bra. Jeg flytta inn i en hybelleilighet i slutten av februar, og meldte meg arbeidsledig hos Aetat. Jeg gikk et barnehageassistentkurs på våren, og søkte på ledige jobber. Jeg følte meg etter hvert så bra at jeg turte å spørre om sommerjobb ved samme teater som året før. Denne gangen bak scenen. Jeg valgte å spille med åpne kort og fortalte om MS’en. Siden jeg ikke hadde jobbet siden jeg ble syk, ante jeg ikke hvordan det ville gå. Dersom jeg hadde blitt syk i løpet av sommeren ville jeg følt det som om jeg hadde ført dem bak lyset, hvis jeg hadde blitt nødt til å si: ”Oi! Jeg glemte visst å fortelle at jeg har fått MS!” Jeg fikk jobb som produksjonsassistent, og fikk nok en drømmesommer.

Ps: I går (25. aug.) var det 5 år siden never ending story startet for alvor, og fredag om en uke er det 5 år siden jeg fikk diagnosen. Vi skal tross alt ikke kimse av et jubileum! Hurra, og gratulerer til meg! ;)

Og her er [del 8].

Reklamer

1 kommentar om “never ending story [del 7]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s