never ending story [del 5]

Har du ikke fulgt med? Her er [del 1], [del 2], [del 3] og [del 4].

Samme dag som jeg fikk beskjeden begynte jeg å ringe rundt til folk og fe. ”Alle” visste jo at jeg hadde vært innlagt på sykehus, og de måtte få et svar de også. Nesten ingen av mine venner visste hva MS var, og jeg måtte forklare. Jeg hadde aldri hørt om sykdommen selv, så jeg sa det jeg husket av hva nevrologen hadde sagt. Jeg trøstet og forsikret. De jeg snakket med gråt, og jeg sa: ”Det går bra. Det er mange som lever et helt normalt liv med MS.” Da jeg la på, kom tårene. Det er en underlig mekanisme som slår inn i sånne situasjoner. Jeg ble trøsteren, og etterpå kom følelsene veltende.

10 dager etter jeg fikk diagnosen, var jeg tilbake på sykehuset til kontroll. Jeg fikk en del brosjyrer om MS, og ble rådet til å føre en slags MS-logg over symptomene. På den måten ville det være lettere å huske når, hva og hvor lenge, når jeg snakket med lege. I samråd med nevrologen bestemte jeg meg også for å flytte hjem. Hun mente at det nok var lurt å være i nærheten av familie og venner. Heldigvis hadde min romvenninne fått seg kjæreste som ville flytte inn, og jeg slapp unna 3 måneders oppsigelsestid.

Prøvene fra den første spinalpunksjonen (ryggmargsprøven) var negative, og de ville ta en ny. Nummenheten hadde for alvor begynt å avta, men den 2. ryggmargsprøven resulterte i 16 dager med uutholdelige smerter i nakke og rygg. Jeg kunne bare ligge hele tiden, og smertene kom i rier med 4-6 timers mellomrom. Det eneste jeg klarte å gjøre da, var å ligge på rygg og stirre i taket mens tårene trillet p.g.a. smertene. Jeg ringte sykehuset etter noen dager, men de sa at det var normalt med smerter etter en sånn prøve, og at jeg bare måtte bli liggende. Hadde det vært nå, hadde jeg hatt vett til å ikke bagatellisere smertene (”Det er ikke like vondt hele tiden…”), men forlangt å få noe dop for det… Etter noen dager begynte jeg å pugge gangetabellen igjen, for å prøve å tenke på noe annet. Jeg tror jeg ble ganske god også, men nå er alt glemt igjen. Etter de 16 dagene har jeg hatt stor sympati med de som sliter med rygg- og nakkesmerter til daglig!

Det var en hel del prosesser jeg måtte igjennom i forbindelse med diagnosen. Da den ene tanken var fordøyd, dukker det opp en ny. Jeg husker spesielt tanken på at jeg aldri kunne si at ”jeg er frisk” igjen. At jeg aldri kunne si det, uten å lyve. Dette var kronisk, og skulle vare livet ut. Utdrag fra MS-loggen 17 september 2001:

”Blir fryktelig trist innimellom p.g.a. MS’en, og gråter oftere enn hva mamma vet om. –Folk rundt meg er så triste og jeg føler at jeg må være den sterke, men egentlig burde det være omvendt. Dessuten så blir de jo enda tristere når/hvis de vet at jeg er trist. Føler plutselig en slags ”avstand” fra andre, og det at jeg kommer til å være syk resten av mitt liv, selv om jeg føler meg frisk, er litt vanskelig akkurat nå.”

Til og med i min private logg bagatelliserte jeg følelsene. –Det er rart å lese nå i ettertid. Og her er [del 6], [del 7] og [del 8].

Reklamer

4 kommentarer om “never ending story [del 5]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s