Månedlige arkiver: juli 2006

never ending story [del 6]

Har du ikke fulgt med? Her er [del 1], [del 2], [del 3], [del 4] og [del 5].

24. sept.-01 kunne jeg plutselig ikke kontrollere motorikken min like bra som før. Håndskriften var helt elendig, og når jeg skulle sette ned et glass på bordet måtte jeg virkelig konsentrere meg for ikke å bomme. Jeg ”vinglet” og måtte sette sjøbein for å holde balansen. Den 27. sept. var jeg tilbake på sykehuset og fikk bekreftet diagnosen etter resultatet fra den 2. ryggmargsprøven. Da var jeg såpass dårlig ar bekreftelsen ikke kom som noe sjokk. De hadde jo gått ut i fra at det var MS, og jeg hadde allerede levd med den beskjeden i 27 dager. De neste dagene tok sykdommen en annen retning. Ansiktsmusklene på venstre side tok en liten time-out og når jeg smilte var det bare med høyresiden. Smertene bak øyet kom tilbake, og motorikken kom og gikk. Den ene dagen øynet jeg håp om at jeg begynte å bli bedre, og neste dag var det enten noe nytt eller tilbakefall.

En drøy måned etter at jeg fikk diagnosen våknet jeg og kunne ikke fokusere skikkelig da jeg åpnet øynene. Jeg så dobbelt. –Ikke sånn ved-siden-av-hverandre-dobbelt som når man skjeler med vilje, men det jeg så på lå over hverandre. Etter en liten stund gikk det over, og jeg lot meg fascinere av kroppens finurligheter. Venstre siden ”prikket” og virket kald, mens høyre side føltes varm. Utover dagen kom dobbeltsynet tilbake med kortere og kortere intervaller. I ”MS-loggen” står det at jeg ringte nevrologen i 13-tida, men ikke hva vi snakka om. Hun sa antakelig at jeg skulle ringe hvis det ble verre. Da ettermiddagen kom var det konstant, og jeg var ikke riktig så fascinert lenger. Jeg hadde dårlig balanse, var svimmel og kvalm. Til slutt spydde jeg etter å ha revet ned noen bilder fra veggen. Hele helga ble jeg liggende på en madrass i stua, med lukkede øyne. Det var det eneste vettuge jeg visste å gjøre. Jeg husker jeg hørte mye på Sting-cd’en ”Brand New Day”. Ironisk nok. Mamma kom hjem på søndag, og da hun så hvordan det stod til ringte hun fastlegen min privat. Det tok ikke lang tid før vi var på vei til sykehuset og jeg ble innlagt i 21.30-tida.

Innleggelsen var et nytt slag i trynet, og vi gråt våre modige tårer begge to. Jeg ble kjørt rett på røntgen for å ta bilde av brystkassa. Det var for å forsikre om at jeg ikke hadde noen infeksjoner før de ville sette i gang med en ”heste-kur” dagen etter. Jeg syntes så synd på mamma som jeg mente hadde opplevd nok sorg i livet sitt. Jeg ville ikke være enda en kilde til bekymring. Mamma ble på sykehuset til midnattstider, og jeg sovnet ganske fort etter at hun hadde dratt. Sykepleieren hadde sagt hun skulle kikke inn til meg, men jeg så henne ikke noe mer. Det er mulig hun var innom da jeg sov.

Dagen etter ble jeg satt på Decadron. [Jeg hadde ment å linke til beskrivelse i Felleskatalogen, men det viser seg at preparatet gikk ut i 2004.] Tablettene ville ikke gjøre noe fra eller til med symptomene, men de lurer hjernen til å overse de. Som legen sa: Dekadronen lager en bro over symptomene, men symptomene kan allikevel være der når kuren er ferdig. Jeg ble liggende et par dager til observasjon, før jeg kunne dra hjem med en nedtrappingsplan for medisinen. I Felleskatalogen var det listet opp halvannen side med bivirkninger. Jeg fikk hjertebank, svettetokter, kviser, ”flushing” (røde, hektiske kinn), halsbrann, vektøkning, økt appetitt (ja, i tillegg til vektøkningen, så det var en festlig 2-i-1-bivirkning), og ”månefjes” for å nevne noen. Senere har jeg bestemt at det skal stå riktig ille til før jeg tar en sånn kur igjen.

Jeg fikk vite at jeg var samtaleemne på sykehuset, og at legene var bekymret for meg. På dette tidspunktet var de redde for at jeg skulle ha en progressiv type MS, men de håpet. Det gjorde vi også. Det eneste legene kunne si var ”vi må vente å se”.

[Oversettelse: «Venstre side=dette. Nedsatt motorikk… Skulle tro det var en 7-åring sin skrift. Bra jeg skal på sjukehuset på tor.]

Og her er [del 7] og [del 8].

Advertisements

tøff på avstand

Forrige dagen skrøt jeg til en venninne at «neihei! jeg er ikke redd for tordenvær!» Da Tor med Hammeren satte i gang i natt, må jeg allikevel innrømme at jeg ble litt smånervøs.

Det begynte med noen skrall slik at jeg våknet og registrerte at det tordnet. Mm..det tordner…Ja, ja…sove videre nå. Når Tor skjønte at denne jenta ikke hadde tenkt å la seg affisere av den slags, gikk han grundigere til verks. Han sendte i vei bulder og brak, sånn for å sørge for at jeg våknet skikkelig. Det var da voldsomt! Ok, jeg står opp og kikker ut. Jeg dro fra gardina og satt og myste ut på en gryende soloppgang blandet med mørke skyer og striregn. Himmelen var rød. Flere av naboene kom ut på balkongen (for de som har det), og jeg hørte prat rundt omkring. Det var fler som ble holdt våkne av Tor. Etter en stund gikk jeg å la meg igjen.

Tor var tydeligvis ikke fornøyd med at jeg ville sove, så han bestemte seg like godt for å bli skikkelig sint, for ikke å si vred! For de som er i tvil; nå snakker vi ikke om torden og lyn i det fjerne, men det smalt noe så vanvittig at jeg skvatt til og trodde et øyeblikk at lynet hadde slått ned i meg. JAVEL, hvis det skal være på den måten! Jeg stod opp igjen og kledde på meg. Tordenvær er best på avstand… Jeg pleier å være litt sløv med å trekke ut kontakter o.l., men nå røsket jeg ut det som var. (Og oppdaget i dag tidlig at jeg hadde ødelagt antenneledningen til tv’en.) Jeg hentet kameraet og gikk ut på kjøkkenet som vender ut mot andre siden av bygningen. Hvis Tor skulle holde meg våken, skulle det i hvert fall dokumenteres!

Å fange lynet er slettes ikke lett, men av x-antall bilder var det akkurat 7 med lyn. Også klarer jeg ikke helt å dy meg for å slenge på en VG/Dagbladet-sammenligning om at kanskje det var T(h)or som tok en æresrunde etter seieren i Paris i går…hø hø!

drittprat

Dersom man står med møkk til knærne (ja, vi snakker bæsj), noe som kan skje den beste, så er det s.v.æ.r.t. få som begynner å grave. For meg er det i det minste veldig ulogisk å grave seg lenger ned i møkka.
…Enkelte mennesker gjør altså det.

Eller jeg kan sammenligne det med en skikkelig runde med omgangssjuken; Når det har kommet ut i begge ender, og man har fått tømt seg skikkelig. –Det er ikke da man stikker finger’n i halsen for å få ut mer!
…Enkelte mennesker gjør altså det.

never ending story [del 5]

Har du ikke fulgt med? Her er [del 1], [del 2], [del 3] og [del 4].

Samme dag som jeg fikk beskjeden begynte jeg å ringe rundt til folk og fe. ”Alle” visste jo at jeg hadde vært innlagt på sykehus, og de måtte få et svar de også. Nesten ingen av mine venner visste hva MS var, og jeg måtte forklare. Jeg hadde aldri hørt om sykdommen selv, så jeg sa det jeg husket av hva nevrologen hadde sagt. Jeg trøstet og forsikret. De jeg snakket med gråt, og jeg sa: ”Det går bra. Det er mange som lever et helt normalt liv med MS.” Da jeg la på, kom tårene. Det er en underlig mekanisme som slår inn i sånne situasjoner. Jeg ble trøsteren, og etterpå kom følelsene veltende.

10 dager etter jeg fikk diagnosen, var jeg tilbake på sykehuset til kontroll. Jeg fikk en del brosjyrer om MS, og ble rådet til å føre en slags MS-logg over symptomene. På den måten ville det være lettere å huske når, hva og hvor lenge, når jeg snakket med lege. I samråd med nevrologen bestemte jeg meg også for å flytte hjem. Hun mente at det nok var lurt å være i nærheten av familie og venner. Heldigvis hadde min romvenninne fått seg kjæreste som ville flytte inn, og jeg slapp unna 3 måneders oppsigelsestid.

Prøvene fra den første spinalpunksjonen (ryggmargsprøven) var negative, og de ville ta en ny. Nummenheten hadde for alvor begynt å avta, men den 2. ryggmargsprøven resulterte i 16 dager med uutholdelige smerter i nakke og rygg. Jeg kunne bare ligge hele tiden, og smertene kom i rier med 4-6 timers mellomrom. Det eneste jeg klarte å gjøre da, var å ligge på rygg og stirre i taket mens tårene trillet p.g.a. smertene. Jeg ringte sykehuset etter noen dager, men de sa at det var normalt med smerter etter en sånn prøve, og at jeg bare måtte bli liggende. Hadde det vært nå, hadde jeg hatt vett til å ikke bagatellisere smertene (”Det er ikke like vondt hele tiden…”), men forlangt å få noe dop for det… Etter noen dager begynte jeg å pugge gangetabellen igjen, for å prøve å tenke på noe annet. Jeg tror jeg ble ganske god også, men nå er alt glemt igjen. Etter de 16 dagene har jeg hatt stor sympati med de som sliter med rygg- og nakkesmerter til daglig!

Det var en hel del prosesser jeg måtte igjennom i forbindelse med diagnosen. Da den ene tanken var fordøyd, dukker det opp en ny. Jeg husker spesielt tanken på at jeg aldri kunne si at ”jeg er frisk” igjen. At jeg aldri kunne si det, uten å lyve. Dette var kronisk, og skulle vare livet ut. Utdrag fra MS-loggen 17 september 2001:

”Blir fryktelig trist innimellom p.g.a. MS’en, og gråter oftere enn hva mamma vet om. –Folk rundt meg er så triste og jeg føler at jeg må være den sterke, men egentlig burde det være omvendt. Dessuten så blir de jo enda tristere når/hvis de vet at jeg er trist. Føler plutselig en slags ”avstand” fra andre, og det at jeg kommer til å være syk resten av mitt liv, selv om jeg føler meg frisk, er litt vanskelig akkurat nå.”

Til og med i min private logg bagatelliserte jeg følelsene. –Det er rart å lese nå i ettertid. Og her er [del 6], [del 7] og [del 8].

muy bien

Tusen takk til alle som har gitt gode turtips, men jeg er redd jeg må skuffe dere alle som en…Vi drar ikke til noen av stedene som ble foreslått, men vender nesa mot Costa Dorada i Spania! Vi er ville og gærne og reiser uspesifisert, så det vil si at vi kan havne i hvilken som helst av de tre byene som er presentert i linken. Det aller, aller beste er at det er kort avstand mellom de tre byene, sånn at det går an å besøke flere steder. Det renner over med ulike muligheter; eksempelvis shoppingtur i Andorra, tur til Montserrat eller røvertøv i Port Aventura. -Så sant vi ikke vil ligge på stranda hele dagen da!

Madre mia, jeg gleder meg! Det så litt mørkt ut for hele turen før i dag, men nå er den bestilt og det skal bli godt å komme seg bort! Adiós amigos og hola España sier jeg bare!