jørgen hattemaker og kong salomo

Jeg lar meg inspirere av Marion, og hennes velskrevne post om å betrakte andres lidelse. [Red: Lea har også skrevet en bra post om temaet. Jeg så det bare litt sent…] Vi kan si at jeg tenker høyt:

Jeg kommer fra et sted der det er vanlig at bussjåføren sier ”hei” når du kommer på bussen, og kassadama på Kiwi roper ”ha det” etter deg i det du forsvinner ut døra. Det er normal folkeskikk å hilse på naboene, selv om det eneste forholdet du har til dem er at du vet at de bor i nabolaget. Du hilser kanskje på de som er på besøk hos naboen også. Det er normalt å si ”unnskyld” hvis du enten skal forbi noen, eller er uheldig og dytter borti noen.

Da jeg flytta til Oslo for en del år siden var det en stor overgang i forhold til de ovennevnte høflighetsfraser. I hovedstaden var det ingen bussjåfører som hilste og kassadama bare stirret ned i varene som rullet forbi på båndet, mens hun mumlet noe som kunne tolkes som ”pose?”. Å forflytte seg fra A til B ble en slitsom og tidkrevende affære når jeg skulle si ”unnskyld”, ”beklager” og ta et skritt til siden hver gang jeg møtte noen på kollisjonskurs. Jeg skjønte fort at blikkontakt på t-banen var lite ønskelig, og enda verre hvis det fulgte et smil med. Selv om jeg forbannet meg på at jeg ikke ville bli ”sånn” tok det ikke lang tid før jeg var blitt ”en av dem”. All ferdsel blant ukjente krevde et steinansikt. En maske der det stod: ”Jeg bryr meg ikke” skrevet med stor skrift. Jeg ble en racer på å komme meg frem gjennom folkemengden i rushtida, jeg slutta å hilse på bussjåføren, og sist men ikke minst; jeg lærte meg å overse alle bedende blikk fra tiggere og forespørsler fra narkomane om jeg hadde noen småpenger til overs.

Jeg tror ikke at alle som bor i Oslo er følelseskalde mennesker som ikke bryr seg, men jeg tror det har noe med kultur å gjøre. Byen er for stor til at man kjenner ”alle” eller kjenner noen som kjenner noen, og man skal passe sine egne saker. –På godt og vondt. Nå som jeg har litt flere år på baken, tror jeg at jeg ville taklet byen på en annen måte hvis jeg flyttet tilbake. Sist jeg var på besøk hadde jeg bestemt meg for å kjøpe mat til den som evt. spurte om småpenger el.l. Det var ingen som spurte. Kanskje jeg skulle gjort det uoppfordret? Det får bli neste gang. Har Marion rett i at det er lettere å hjelpe når man ikke bor i samme by? Når man ikke har det rett utenfor stuedøra, og må forholde seg til disse menneskene hver dag? Blir medmenneskeligheten mer avslepen? Jeg tror min ble det da jeg bodde i Oslo.

Her om dagen var jeg i byen jeg kommer fra og møtte to av byens ”løse fugler”. Det er såpass få av dem, at hvis man er innfødt har man møtt på dem før. Jeg kjenner igjen dem, og har aldri opplevd verken spørsmål om penger eller andre tilnærminger. Det hadde akkurat vært testing av flyalarmen (sånn i tilfelle det skulle bli krig), og han ene siktet på meg med en banan. Han fortalte at det var blitt krig, og jeg beroliget med at det bare var øvelse. Vi spøkte og lo, og han viste meg den gamle radioen han hadde med seg under armen. Kameraten hans mente at jeg var ei god jente og ga meg en klem. Før de forsvant ned mot parken ropte de ”ha det” etter meg og viftet med banan og radio.

Er de narkomane annerledes i Oslo også? Eller er jeg mindre fordomsfull i min egen hjemby? Jeg vet ikke, men uansett hvordan vi snur og vender på det, så er vi bare mennesker hele gjengen. Alle som en kom vi nakne til vår jord. Jeg vet at det er noe jeg må tenke på når fordommene gjør sitt inntog, uansett hvor jeg er i verden. Fordi i denne sammenhengen er jeg Kong Salomo og sola skinner på meg.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s