Månedlige arkiver: juni 2006

forsørgeren

Hun gned seg på korsryggen som verket etter en lang dag. Den stadig voksende magen gjorde sitt med den ellers så slanke kroppen. Hun var nettopp ferdig med å sortere klesvasken. Det var sensommer, hun var 21 år og 8 måneder på vei med nr. to. 1-åringen lå i 2. etasje og sov. Hun skulle snart legge seg selv, men ville rydde ut av oppvaskmaskinen først.

Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen hennes. Noe var galt. Hun styrtet ut på doen, og dro ned trusa. Den var full av blod. Hun skulle ikke blø nå! Pulsen økte raskt og et øyeblikk lurte hun på hva hun skulle gjøre. Telefonen stod i gangen, og hun slo naboens nummer. Nabokona kom for å passe 1-åringen, mens hun selv satte seg i bilen for å dra på sykehuset.
På veien stoppet hun og gikk ut av bilen. Hun var redd og tusen tanker for gjennom hodet hennes.

Hun gikk inn på en av byens puber og så seg rundt. Der satt han. Bena hennes tok henne med bort til bordet, og ordene strømmet ut: ”Jeg har fått blødninger og må på sykehuset. Du må dra hjem til Røverdatter!” Blikket hans vandret fra den lille skikkelsen, ned på halvliteren og opp på kona igjen. ”Ja…jeg skal bare drikke opp øl’en min først.”

vennskap uten bedøvelse

Vi lo og fniste. Var litt varme i kinnene etter et stjålet glass fra farens velfylte barskap. Den kjølige kveldsvinden smøg seg inn gjennom det åpne loftsvinduet, og ga et friskt pust i det sommervarme rommet. Slik hadde vi sittet uttallige ganger før. To fjorten år unge jenter, med våre barnslige tanker om voksne samtaleemner. Vi som forstod hverandre og hadde egne koder. Vi som snakket om alt det de andre jevnaldrende ikke skjønte. De andre som var uerfarne og de største problemene deres var hvem som skulle ha fest neste helg. Vi derimot var voksne. Vi hadde opplevd litt av hvert på hver vår kant og forstod hva livet dreide seg om. Kveldene ble fylt med alvorlige ord som var for store for våre 14 år unge sjeler. ”Du er så ekte” sa hun til meg. Det hørtes fint ut. Vi var voksne barn.

Vi hadde, som andre bestevenninner, vår interne humor. Latteren og tårene gikk hånd i hånd. Vi delte våre innerste hemmeligheter og trodde at det ville vare evig. Vi fortalte hverandre sannheten. Ærligheten som ble et misforstått sunnhetstegn. Jeg trodde hun var bestevenninnen min, og at jeg ikke kunne leve uten henne. Noen år senere skulle det vise seg å være feil, men der og da var det oss to.

Nå er jeg glad for at det ikke finnes noe oss lenger. Jeg vet ikke hva jeg var for henne, men hun var ikke bra for meg. Etter hvert rant siste rest av et vennskap ut i sanden. Ikke noe oppbrudd, avslutning eller farvel. Sist jeg traff henne var tilfeldig ute på byen. Jeg kjente klumpen knyte seg i magen og utbrøt et overrasket ”Hei!”. Hun bare så på meg og raste forbi. Av og til drømmer jeg om henne. Jeg drømmer at jeg skjeller henne ut, og forteller henne hvor skapet skal stå. I drømmen er jeg sint, og det er forløsende å fortelle henne at jeg ikke vil ha noe mer med henne å gjøre. Når jeg våkner lurer jeg på hva slags makt hun hadde over meg.

Vi fant vel en slags trøst i hverandre og overså/fornektet ulikhetene. Jeg antar at det fungerte så lenge hun gikk foran og jeg fulgte etter.

tid til tøv

På tide med noen avsløringer fra Statcounter’n igjen… Ikke det at det er noen saftige avsløringer, men det er greit med noen poster i kategorien «lett blanding».

Folk har tydeligvis ikke så mye å gjøre på jobb om dagen, for jeg har fått besøk fra blant andre:
– Oslo Kommune
– Kongsberg Automotive
– Vestfold Kollektivtrafikk
– Norwegian Central Governmental Offices
– U.s. Department of State
– Fylkesmannen i Oslo og Akershus
– Sparebank 1
– NSB
– Statoil Stavanger
– Den Norske Legeforening
– Nordmøre Energiverk

La meg her presisere at det ikke er noen sammenheng mellom de ovennevnte bedrifter og følgende søkerord:
– Bøtteballetten
– Møbelknott
– nevrologisk+test
– dåpstale
– Vakuum
– Illusjoner
– «Tissa på seg»
– Strømpebukse
– Hvitt hår
– Keratokonus
– Vondt i øyet
– Truseløs

Det er bare å konstantere (nok en gang) at det er dårlig med snusk å oppdrive her i mattisborgen… Kjedelig.

jørgen hattemaker og kong salomo

Jeg lar meg inspirere av Marion, og hennes velskrevne post om å betrakte andres lidelse. [Red: Lea har også skrevet en bra post om temaet. Jeg så det bare litt sent…] Vi kan si at jeg tenker høyt:

Jeg kommer fra et sted der det er vanlig at bussjåføren sier ”hei” når du kommer på bussen, og kassadama på Kiwi roper ”ha det” etter deg i det du forsvinner ut døra. Det er normal folkeskikk å hilse på naboene, selv om det eneste forholdet du har til dem er at du vet at de bor i nabolaget. Du hilser kanskje på de som er på besøk hos naboen også. Det er normalt å si ”unnskyld” hvis du enten skal forbi noen, eller er uheldig og dytter borti noen.

Da jeg flytta til Oslo for en del år siden var det en stor overgang i forhold til de ovennevnte høflighetsfraser. I hovedstaden var det ingen bussjåfører som hilste og kassadama bare stirret ned i varene som rullet forbi på båndet, mens hun mumlet noe som kunne tolkes som ”pose?”. Å forflytte seg fra A til B ble en slitsom og tidkrevende affære når jeg skulle si ”unnskyld”, ”beklager” og ta et skritt til siden hver gang jeg møtte noen på kollisjonskurs. Jeg skjønte fort at blikkontakt på t-banen var lite ønskelig, og enda verre hvis det fulgte et smil med. Selv om jeg forbannet meg på at jeg ikke ville bli ”sånn” tok det ikke lang tid før jeg var blitt ”en av dem”. All ferdsel blant ukjente krevde et steinansikt. En maske der det stod: ”Jeg bryr meg ikke” skrevet med stor skrift. Jeg ble en racer på å komme meg frem gjennom folkemengden i rushtida, jeg slutta å hilse på bussjåføren, og sist men ikke minst; jeg lærte meg å overse alle bedende blikk fra tiggere og forespørsler fra narkomane om jeg hadde noen småpenger til overs.

Jeg tror ikke at alle som bor i Oslo er følelseskalde mennesker som ikke bryr seg, men jeg tror det har noe med kultur å gjøre. Byen er for stor til at man kjenner ”alle” eller kjenner noen som kjenner noen, og man skal passe sine egne saker. –På godt og vondt. Nå som jeg har litt flere år på baken, tror jeg at jeg ville taklet byen på en annen måte hvis jeg flyttet tilbake. Sist jeg var på besøk hadde jeg bestemt meg for å kjøpe mat til den som evt. spurte om småpenger el.l. Det var ingen som spurte. Kanskje jeg skulle gjort det uoppfordret? Det får bli neste gang. Har Marion rett i at det er lettere å hjelpe når man ikke bor i samme by? Når man ikke har det rett utenfor stuedøra, og må forholde seg til disse menneskene hver dag? Blir medmenneskeligheten mer avslepen? Jeg tror min ble det da jeg bodde i Oslo.

Her om dagen var jeg i byen jeg kommer fra og møtte to av byens ”løse fugler”. Det er såpass få av dem, at hvis man er innfødt har man møtt på dem før. Jeg kjenner igjen dem, og har aldri opplevd verken spørsmål om penger eller andre tilnærminger. Det hadde akkurat vært testing av flyalarmen (sånn i tilfelle det skulle bli krig), og han ene siktet på meg med en banan. Han fortalte at det var blitt krig, og jeg beroliget med at det bare var øvelse. Vi spøkte og lo, og han viste meg den gamle radioen han hadde med seg under armen. Kameraten hans mente at jeg var ei god jente og ga meg en klem. Før de forsvant ned mot parken ropte de ”ha det” etter meg og viftet med banan og radio.

Er de narkomane annerledes i Oslo også? Eller er jeg mindre fordomsfull i min egen hjemby? Jeg vet ikke, men uansett hvordan vi snur og vender på det, så er vi bare mennesker hele gjengen. Alle som en kom vi nakne til vår jord. Jeg vet at det er noe jeg må tenke på når fordommene gjør sitt inntog, uansett hvor jeg er i verden. Fordi i denne sammenhengen er jeg Kong Salomo og sola skinner på meg.

røverdatter 4 år

Jeg var 4 år og på bytur med min farmor. På veien møtte vi to damer som min farmor kjente til, og de stoppet for å oppdatere hverandre. De to damene var to pietistiske ”søstre” som antakelig aldri hadde rørt (eller sett) en mannskropp i hele sitt liv. De hadde sikkert håret i en knute og skjørtekanten i trygg avstand fra knærne. [Jeg husker ikke, men har fått historien gjenfortalt. De to damene var i følge referenten av det gammelmodige slaget.]
Det var lenge siden de tre damene hadde møtt hverandre, og samtalen dreide etter hvert over på min far:
Damene: Ja, hvordan er det med sønnen din?
Farmor: Å, dere ville nok ikke kjent han igjen, for han har fått så mye skjegg.
Røverdatter (som føler at her har hun noe å tilføre samtalen): Ja, pappa’n min har skjegg heeer (viser med begge hendene på kinnene) og heeer (flytter begge hendene ned på brystet og videre ned over magen og til slutt) og heeelt ned til tissen!