Månedlige arkiver: mars 2006

kjære, dustete nabo

Kunne du være så vennlig å slutte å banke i gulvet? Du skjønner det at ditt gulv er mitt tak, og hver gang du banker så skvetter eller våkner jeg. Det har seg nemlig sånn at hvis ikke jeg har lagt meg, så sitter jeg som regel ved pc’en. Jeg kan aldri tenke meg at du blir forstyrret av tastingen min, og jeg lar meg ikke forstyrre av tv’en som mumler et eller annet sted i det fjerne.

Newsflash: DET ER IKKE JEG SOM BRÅKER! Faktisk så er det ingen her i blokka som bråker mer enn du gjør med den helvetes bankingen! –Og enda verre: Du banker aldri i tide, bare i utide! Lydene er normale, dempede ”her-bor-det-noen-lyder”, og folk må for pokker kunne gå på do, bruke vann eller se på tv uten at du skal holde resten av blokka våkne for det! Nå (i skrivende stund) er klokka 02:49, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor du sitter oppe og lytter etter hver minste lyd du kan banke til. Jeg nekter å tro at du våkner av de lydene som er. Da har jeg i så fall bare en ting å si: Flytt langt ut i skogen, eller få deg en resept på sterke, sterke sovepiller!

Advertisements

når voksne blir barn

Fra 10-12 årsalderen var jeg mer eller mindre tvunget til å innta en voksenrolle i forhold til min far. I dag måtte jeg innta denne rollen i forhold til min kjære farmor. Hun hadde i fått et nytt drypp i helgen, og jeg merket forverringen med en gang jeg kom inn døren. Hun sa at hun følte at «det går fort nedover» nå, og at hun burde vært på sykehuset.

Da jeg hadde vært der en stund, måtte hun på do og trykket på trygghetsalarmen for å få hjelp. Hjemmehjelpen kom etter en halvtimes tid, og som hun selv sa: «Man kan like gjerne skite i buksa, mens man venter». Da hjemmehjelpen kom fikk jeg litt informasjon om hvordan det hadde vært de siste dagene. Farmor hadde falt og blitt liggende på gulvet lenge før de kom og hjalp henne. Hun hadde også sittet i en kald leilighet, siden ingen hadde passet på varmeovnene. Hun klarer åpenbart ikke å ta vare på seg selv, og vi ble enige om at jeg skulle ringe legen. Det endte med at farmor ble hentet i ambulanse, og jeg fulgte med til sykehuset. Hun spurte etter meg hele tiden: «Røverdatter, er du der?», og jeg svarte: «Ja, jeg er her.»

Som en redd liten jente lå hun i den store sykesengen og ble undersøkt av en sykepleier. Jeg holdt henne i hånden og strøk henne over håret.

Etterpå fikk jeg takk av min far for at jeg hadde ordnet opp. (For han kunne jo ikke gjøre det i går kveld, da han var der og så hvordan det stod til!?)

tilståelse

For nesten 10 år siden sa mamma: ”det er et helt liiiv mellom 20 og 30”. Da hun sa det, tenkte hun nok på at hun selv ble gift, fikk barn, bygde hus og ellers etablerte seg i denne fasen av livet sitt. Røverdattera derimot, har ikke gjort et plukk av noen av de tinga. Jeg er så singel og barnløs som det går an å være, og jeg nærmer meg 30 med 7-milssteg. Ikke eier jeg nåla i veggen heller.

Det har selvfølgelig skjedd mye på nesten 10 år, men jeg vil ikke si at jeg har levd et ”helt liiiv” på den tida. Jeg låner en tv, leier hybel og den eneste gjenstanden jeg kan kalle min er pc’en. Jeg har jo klær og noen bøker og litt sånn, men jeg vil ikke si at det kvalifiserer til tittelen ”etablert”. Det pussige er at jeg syns ikke det gjør noe. Økonomisk er det ikke særlig heldig, men bortsett fra det er jeg fornøyd. Jeg bruker ikke energi på å lengte etter noe jeg ikke har, når jeg heller kan bruke den på å glede meg over det jeg har. Ja, det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om…

Det jeg skulle skrive om, er at jeg syns selv at jeg forandrer meg. Det er mulig at dette er ren og skjær innbilning, men det føles som om det skjer en endring. Ikke over natta akkurat, men…jeg vet ikke om jeg klarer å si det…jeg tror jeg driver og blir…voksen. Jeg har aldri kalt meg selv voksen, og jeg skjønner fortsatt ikke at det er meg de snakker om hvis jeg omtales som ”dame”. Det er mulig jeg kommer til å angre bittert på at jeg har meddelt følgende, men det føles HELT greit å nærme seg 30 år, og de voksnes rekker.