kjærring bak rattet

For ganske nøyaktig 9 år siden kræsja jeg med bil. Jeg hadde hatt førerkort i 4 mnd., og selv om jeg overholdt fartsgrensa, kjørte jeg for fort etter forholdene. I en sving mista bilen veigrepet, skled ut til høyre, og inn i en parkert bil. Det føltes som om alt gikk i sakte film, før det smalt. Jeg tror jeg prøvde alt som var feil og riktig fra glattkjøringskurset, før jeg til slutt lukket øynene. Det gikk veldig bra med meg, men ikke så bra med forsikringa til mamma’n min…I ettertid kan vi trøste oss med at det stod en bil parkert der, hvis ikke hadde nok både bilen og Røverdattera blitt en del av et utstillingsvindu. (-Og det hadde blitt dyrt det!)

Etter dette fikk jeg veldig respekt for glatt føre, og ikke minst glatte svinger. Problemet nå, er at dette tydeligvis har fått uante ettervirkninger. Respekten ble større og større for hvert år, og etter hvert ligner det mer på redsel. I går natt kjørte jeg en strekning på E6, som normalt tar en halvtimes tid. -Jeg brukte 1 time… Det var griseslatt (noe jeg til stadighet fikk bekreftet ved å testbremse), og jeg turte ikke å kjøre fortere enn 50 i 80-sona. Et supertynt islag lå oppå asfalten, og noen steder hadde snøføyka lagt seg over isen som et falskt løfte om bedre veigrep. Hver gang jeg så en bil nærme seg i bakspeilet, begynte jeg febrilsk og se etter rasteplasser el.l. for å kunne kjøre til siden og slippe forbi. Heldigvis var trafikken minimal pga. tiden på døgnet.

Egentlig er det ikke bremselengden som skremmer meg mest, men det å evt. miste veigrepet. Jeg har over hodet INGEN følelse av hvor fort eller sakte jeg kan kjøre før det bærer avgårde i grøfta. Faktisk så har jeg følelsen av at bilen sklir ut mot høyre hele tiden… De andre bilene suser forbi og forsvinner bak neste sving, og de holder seg på veien. Fornuften prøver å overvinne denne frykten, men hjertet sitter godt planta oppe sammen med strupehodet og stemmebåndene et sted. Det er kun en setning som går på repeat oppi topplokket, og det er Øystein Sundes: «Først i køen på motorveien, kjører gåsemor…»

Jeg syns det er utrolig flaut å innse, men jeg er i ferd med å forvandles til det jeg kaller en «sesong-sjåfør». En 80 år gammel mann med hatt, som kun kjører bil når det er bart og tørt på veiene. -Og når han da våger seg ut, bruker han bare 2. gir, sitter klistra til rattet, og gaper med skjelvende tunge hengende nedpå haka.

Dette finner jeg meg ikke i! Jeg elsker å kjøre bil, så jeg nekter å la vinterføret stoppe meg! Følgende tiltak er derfor satt i verk: På 1. nyttårsdag skal jeg og bror ha «glattkjøringskurs»! (Ja, vi skal begge være edru på nyttårsaften, så det er ikke snakk om glattkjøring i bakfylla!)
Dette, vel og merke, hvis jeg kommer meg helskinnet tilbake samme vei i dag. Det laver ned med snø, og jeg aner ikke om det er bra eller dårlig for mitt angsfylte behov for veigrep. Jeg kan bare be en stille bønn om at brøyte- og salte-/strømannskaper får nok betalt for jobben sin…

Reklamer

1 kommentar om “kjærring bak rattet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s