Månedlige arkiver: desember 2005

snipp, snapp snute…

…Så er 2005 ute. -Og godt er det. Hva er vel bedre enn å lukke en dør bak seg for å åpne en ny?

Selve nyttårsaften er for meg en meningsløs affere. Jeg har aldri klart og se det helt store i måten vi feirer denne kvelden på. Jeg kan gå med på at det er fint å feire inngangen til et nytt år, og takke for det gamle. Det jeg ikke klarer å gå med på er den ubehagelige kjolen, de vonde skoene, det tykke laget med sminke, det oppsatte håret, det store alkoholkonsumet, de farlige og dyre rakettoppskytingene, de falske løftene, og den påtatte festligheten og gleden. Ja, det er tydelig at jeg ikke har opplevd de helt store høydene når det gjelder nyttårsfeiring…

Det jeg derimot liker med denne merkelige oppdelingen av tid, er at jeg får en ny sjanse hvert år, hver måned, hver uke og hver dag. Når et nytt år står på trappene, ligger det 12 måneder, 52 uker og 365 dager foran meg. -Nye og ubrukte. (smør på flesk) Jeg kan starte på nytt, fortsette og/eller fullføre. Måtte 2006 velsignes med glede, og gode dager!

kjærring bak rattet

For ganske nøyaktig 9 år siden kræsja jeg med bil. Jeg hadde hatt førerkort i 4 mnd., og selv om jeg overholdt fartsgrensa, kjørte jeg for fort etter forholdene. I en sving mista bilen veigrepet, skled ut til høyre, og inn i en parkert bil. Det føltes som om alt gikk i sakte film, før det smalt. Jeg tror jeg prøvde alt som var feil og riktig fra glattkjøringskurset, før jeg til slutt lukket øynene. Det gikk veldig bra med meg, men ikke så bra med forsikringa til mamma’n min…I ettertid kan vi trøste oss med at det stod en bil parkert der, hvis ikke hadde nok både bilen og Røverdattera blitt en del av et utstillingsvindu. (-Og det hadde blitt dyrt det!)

Etter dette fikk jeg veldig respekt for glatt føre, og ikke minst glatte svinger. Problemet nå, er at dette tydeligvis har fått uante ettervirkninger. Respekten ble større og større for hvert år, og etter hvert ligner det mer på redsel. I går natt kjørte jeg en strekning på E6, som normalt tar en halvtimes tid. -Jeg brukte 1 time… Det var griseslatt (noe jeg til stadighet fikk bekreftet ved å testbremse), og jeg turte ikke å kjøre fortere enn 50 i 80-sona. Et supertynt islag lå oppå asfalten, og noen steder hadde snøføyka lagt seg over isen som et falskt løfte om bedre veigrep. Hver gang jeg så en bil nærme seg i bakspeilet, begynte jeg febrilsk og se etter rasteplasser el.l. for å kunne kjøre til siden og slippe forbi. Heldigvis var trafikken minimal pga. tiden på døgnet.

Egentlig er det ikke bremselengden som skremmer meg mest, men det å evt. miste veigrepet. Jeg har over hodet INGEN følelse av hvor fort eller sakte jeg kan kjøre før det bærer avgårde i grøfta. Faktisk så har jeg følelsen av at bilen sklir ut mot høyre hele tiden… De andre bilene suser forbi og forsvinner bak neste sving, og de holder seg på veien. Fornuften prøver å overvinne denne frykten, men hjertet sitter godt planta oppe sammen med strupehodet og stemmebåndene et sted. Det er kun en setning som går på repeat oppi topplokket, og det er Øystein Sundes: «Først i køen på motorveien, kjører gåsemor…»

Jeg syns det er utrolig flaut å innse, men jeg er i ferd med å forvandles til det jeg kaller en «sesong-sjåfør». En 80 år gammel mann med hatt, som kun kjører bil når det er bart og tørt på veiene. -Og når han da våger seg ut, bruker han bare 2. gir, sitter klistra til rattet, og gaper med skjelvende tunge hengende nedpå haka.

Dette finner jeg meg ikke i! Jeg elsker å kjøre bil, så jeg nekter å la vinterføret stoppe meg! Følgende tiltak er derfor satt i verk: På 1. nyttårsdag skal jeg og bror ha «glattkjøringskurs»! (Ja, vi skal begge være edru på nyttårsaften, så det er ikke snakk om glattkjøring i bakfylla!)
Dette, vel og merke, hvis jeg kommer meg helskinnet tilbake samme vei i dag. Det laver ned med snø, og jeg aner ikke om det er bra eller dårlig for mitt angsfylte behov for veigrep. Jeg kan bare be en stille bønn om at brøyte- og salte-/strømannskaper får nok betalt for jobben sin…

i still got the groove

Dansinga gikk overraskende bra, og jeg var avgårde igjen dagen etter. Til min store glede var det ikke bare jeg som stønnet og bar meg, over stive muskler og dårlig kondis. -Og til enda større glede oppdaget jeg at jeg faktisk har rymen i meg enda.
Resultatet er da følgelig at denna kroppen, som begynner å dra på åra, er stiv som en stokk… Jeg klarer omtrent ikke å gå i trapper, og å sette/reise seg er et lite mareritt. Trøsta er at det går over om et par dager, og at jeg har hatt det veldig moro.

Faktisk var det så moro at jeg vurderer å undersøke dansetilbudene her i byen. Det kjedelige med å ta klasser på dansestudio i relativt små byer, er at man må gå sammen med 14-åringer… Ikke noe vondt om den «rasen», men når man selv begynner å nærme seg pensjonsalder er det begrenset hvor mye fnising man tåler. :) Jeg får nå se hva som finnes. Ellers har jeg lenge vurdert å starte opp noe på skolen. Da kan jeg undervise, og bestemme selv hva som skal stå på «timeplanen». He-he! Jeg skal i hvert fall tenke meg godt om før jeg evt. pakker vekk danseskoa igjen!

everybody dance now

I dag er dagen for å friske opp gamle dansekunster, og jeg må bare innrømme at jeg har blannede følelser. Jeg gleder meg veldig, fordi jeg liker å danse. -Men jeg gruer meg fordi det er så lenge siden, at jeg er usikker på om kroppen min tåler sjokket. Men hey! det kan da ikke være snakk om liv og død! -Det blir sikkert kjempemoro. Uansett så er det koselig å møte igjen gamle kjente, og om jeg ikke klarer og henge med i hver eneste sving, så er det ikke verre enn at dom kan få seg en god latter. Skal bli gøy å få litt inspirasjon og lære noen nye trinn! Juhuu!

Aller først må jeg ned i kjelleren og grave fram de gode gamle jazz-sneakers’ene… Jeg håper de ligger der jeg tror, så jeg slipper å stå på hode i en pappeske hele formiddagen. Hip hop hooray!

schmick schmack actionpack

Aldri en jul uten litt action i familien Glum… I natt ble min yngste bror ranet. Han hadde vært ute og tatt noen øl, og var for å kjøpe seg nattmat. Da han kommer ut fra gatekjøkkenet står det 3-4 gutter og venter på han. Min bror husker ikke nøyaktig hva som ble sagt, men da han fikk seg en «kavring», skjønte han at det var liten vits i å skulle snakke seg fra det hele. Det endte med at ranerne forsvant med mobiltelefon og nøkler. Klokka 03 ringte lillebror hit til mamma, og etter litt frem og tilbake, ble det til at mor og datter skulle gå ned til min brors leilighet for å se om det var noen der. Ja, det var jo en håpløs plan, men min bror hadde dratt til kjæresten sin. Mamma og jeg kunne jo ikke gjort noe annet enn å evt. ringe politiet, men vi gikk da de 100 meterne ned bakken her. Det var mørkt, og ingen tegn til uvedkomne, så vi snudde og gikk hjem igjen.

I dag fikk jeg overtalt bror til å anmelde det hele, selv om politiet sikkert ikke får gjort så mye med saken. -Men da er det i hvert fall gjort, i tilfelle noe mer skulle komme opp. Hvorfor ranerne ikke gjorde en større innsats for å få tak i min brors penger er uvisst, men de fikk ikke med seg hverken kort eller kontanter. Lillebror mener at de hadde en kniv de truet med, men kunne ikke si det med sikkerhet. Det gikk fort for seg, og det er jo ikke hver dag man blir ranet. Mest sannsynlig ligger vel både nøkler og sperret telefon i en av byens søplekasser, men det er jo litt ukoselig hvis noen vilt fremmede har nøkler både hit og dit…

Da har vi i hvert fall litt å drive med i ferien, med politi, låsesmed, anmeldelser osv..