alarmen går

Jeg bor i et hybelhus. Et studenthjem. En oppbevaringsplass for de som ikke er «voksne» enda. En anstalt. Det er ikke min intensjon å dra alle over en kam, men faktum er at majoriteten av de som bor her bor hjemmefra for første gang, og vet minimalt om hvordan man betjener en oppvaskbørste. -Og don’t even get me started on kjøkkenkluten! Her florerer bakterier og hybelkaniner i skjønn forening, og ingen skjønner hvorfor alle blir syke… Mødre er stadig på besøk og svinger seg med bøtta, eller henter med seg lass med klesvask. Men ok, dette kan jeg leve med. Det går faktisk overraskende bra med 11 (!) personer som deler kjøkken, selv om det er noen som tar fram Jif’en oftere enn andre. Nå har ikke jeg støv på hjernen, men jeg liker og ha det rent og ryddig dundt meg.

Å våkne av brannalarmen er min «favoritt». Det er mørkt og varmt under dyna, og så står du plutselig ute, påkledd og er våken. I natt ulte den «Ulv, ulv» kl. 05.40 (sommertid), og jeg må innrømme at jeg brukte 3 sekunder på å vurdere om jeg bare skulle bli liggende til det hele var over. I sin tid bodde jeg på Bjerke Studenthjem i Oslo (definisjonen på «stussligstuggun», men det er en annen historie) og erfaringen derfra med brannalarmen er at det er falsk alarm. -Hver gang. Desverre blir man litt «herdet» etter hvert og tar seg tid til å tisse, kle på og raske med seg røyken på vei ut. Jeg gjorde det i natt også. Nå var det 3. gang alarmen gikk i løpet av en 4 uker, men man er jo bare pent nødt til å gå ut!

Jeg tuslet ned 4 etasjer, og ut i det jeg hadde slengt på over og under nattkjolen (som forøvrig er kjøpt i barneavdelingen på Kapphal uten tanke på at den skal vises for offentligheten;). Nede i 1. etasje slår en stank i mot meg….»Aha! Noen har glemt ostesmørbrødet de skulle lage seg» etter en antatt fuktig kveld på byen! Ute blir man stående å fnise og skravle med naboer (ja, det er mange morsomme syn ute på plassen her i en sånn situasjon). På kjøkkenet i 1.etasje på A-blokka, kan vi skimte røyk, og stanken er ikke til å ta feil av. Etter et kjapt overblikk ser jeg at det ikke er så mange fra min gang som er ute. Jeg spør sidekvinnen om det virkelig brenner, for i så fall burde vi (strengt tatt) ta en vekkerunde. Nei, det er et brent ostesmørbrød som så nådløst har fått oss opp og ut på denne tiden. Den eneste trøsten er at det er søndag og jeg kan sove så lenge jeg vil, når dette er over. Det skal også sies at de som valgte å bli under dyna nok hadde det værre enn oss, for ikke skjønner jeg åssen de orker den intense lyden av alarmen! Men dem om det.

Så kommer redningens menn. Med blålys og fullt utsyr. Det er ca 7 minutter siden alarmen begynte, og der kommer de som om de satt klare i bilen og ventet. Ganske imponerende egentlig. Alarmen blir slått av, vinduet på det aktuelle kjøkkenet blir slått opp, og den som lagde ostesmørbrødet blir kanskje slått ned… Vedkommende kommer vel aldri til å lage seg nattmat igjen.

Alle går inn igjen, og legger seg. Dyna er fortsatt varm, men får jeg sove? Neda! Det er jo ikke noe som er mer typisk. Etter en stund står jeg opp igjen og sitter oppe til kroppen skjønner at det faktisk er natta fortsatt. (En kan jo bli forvirra av mindre!)

Ja ja, det blir vel en 14 dagers tid til neste gang da. Og jeg ser frem til det blir 15 minus ute…

Reklamer

1 kommentar om “alarmen går

  1. Tilbaketråkk: mattisborgen » naboskap

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s